Gjesteinnlegg: God Kvinnedag!

"Vi måste höja våra röster" med Röda Bönor:

Varför har tjejer så tunna röster.
Varför har tjejer så svårt att höras?
Å va gör en tjej som vill prata
när alla ropar:
VA SÄJER HON
VA VISKAR HON OM
VI HÖR INTE
SNACKA LITE HÖGRE!

Ska en tjej sitta tyst va
å bara hoppas
att någon kille
ska säja det hon tänkt
eller ska hon resa sig upp
andas djupt med magen
och skrika:
OM NI BARA HÅLLER KLAFFEN
OCH LYSSNAR
så hör ni nog vad jag vill säja…

ÅÅÅ TJEJER
ÅÅÅ TJEJER
VI MÅSTE HÖJA VÅRA RÖSTER
FÖR ATT HÖRAS
ÅÅÅ TJEJER…

Gjesteinnlegg: "Natta.."

Vi la oss under hver vår dyne. "Du er så teit," sa hun. Jeg hadde ertet henne for å være full, når jeg var edru. Jeg lo. "Vet du hvor teit jeg skal være nå?" spurte jeg. Så snudde jeg meg med ryggen mot henne og sukket tungt: "Natta.." Selv om jeg ikke så ansiktet hennes kunne jeg levende forestille meg det fornærmede ansiktsuttrykket hennes. "Jah, hvis det skal være på den måten så.." sa hun og slokket lyset. Et halvt minutt senere krøp hun likevel inn under dyna mi. Jeg smilte tilfreds, mens hendene hennes strøk over den nakne kroppen min..

Hevder, påstår, forfekter…

Hvem kan mene noe om hva og når kan de mene det? Jo alle kan jo mene hva de vil såfremt de ikke sier det høyt, det er da problemene oppstår.

Hvem kan synse? Mannen i gata kan synse, han som blir spurt i 5 på gata. Hva kan han synse noe om da? Tja, det varierer jo, men menn kan sjelden mene noe om fødsler uten at damer eller noen på vegne av noen damer kommer med en hyttende pekefinger. Ofte kan man synse noe om ting man har erfaring om også: Jeg har jobber her i… Jeg opplevde en gang… Nå har jeg hatt x i 10! år så… Men om man er politiker så bør man ha forskning i ryggen før man kan si noe, da holder ikke erfaring. Om man derimot er professor slipper man til over alt og stilles spørsmål som ekspertvitne, men om det man svarer da ikke samsvarer med den jevne manns oppfatninger kan du være sikker på at han spennes bein på av egne feller: Man skal ikke uttale seg om ting man ikke har forsket på. Bare se på dette sitatet: 'Professor Kristiansen medgir i det minste at han bare synser. Han burde heller forske på årsakene. Og arbeidsplikt for å motta professorlønn ville ikke være urimelig!' (Klassekampen 21.10.09).

Det er jo lett å være enig i at man ikke skal uttale seg om ting man ikke har peiling på, men går vi ikke glipp av en del av debatten da? Det kan jo være at folk kan ha et reflektert forhold til noe de ikke har forsket på. Det kan jo hende at forskningen man viser til ikke egentlig kan si så mye om det fenomenet man faktisk har erfaring med. Bør ikke alle argumenter testes likeverdige?

Problemet er ofte at forskere og professorer tilskrives en autoritet de kanskje ikke er berettiget når de uttaler seg om ting de ikke forsker på. Så da er vi tilbake til status quo: ikke snakk om ting du ikke har peiling på. Ikke rart det er tilsynelatende stille fra forskningsfronten, alle går rundt og lurer på om de egentlig er legitime deltakere i debatten.

Er det rart man blir irritert av rosa leketøy?

Gjesteinnlegg: Singel med ernæringssykdom?

I dag, som alle andre dager denne uken, har min middag bestått av pasta med løk og en klatt pesto. Som utdannet kokk, og over seks år i restaurantbransjen, bør jeg vite at det ikke klassifiseres som middagsmat. Faktisk så begynner jeg å bli litt bekymret over ernæringsinnholdet i kosten min. Hvilke vitaminer finnes det i løk??? Kan noen fortelle meg det?

Jeg har lenge skyldet på det at jeg er singel og fattig, og at jeg derfor ikke gidder å lage middag, men når jeg tenker meg om, så har jeg ikke vært særlig ivrig til å lage middag da jeg hadde kjæreste eller penger heller.

Gjesteinnlegg: Hvor går egentlig grensen for at man kan skylde på at "miljøet er lite"..?

Han jeg hadde sex med i et år, har nå sex med eksen til eksen min. Før de hadde sex hadde jeg sex med eksen hennes da han var på besøk. Hun jeg har sex med nå hadde sex med han jeg hadde sex med i et år en gang for veldig mange år siden. Hun jeg har lyst til å ha sex med hadde sex med hun jeg har sex med i nesten et år før hun jeg har sex med og jeg hadde sex. Det jeg lurer på nå er hvor lenge jeg må vente etter at jeg har sluttet å ha sex med hun jeg har sex med før jeg kan ha sex med hun jeg har lyst til å ha sex med, uten at hun jeg har sex med skal bli sur?

For kunst? Tast firkanttast #

Morskap, empati og omsorg

Lurer på om min tiltrekning mot folk for tiden er preget av et behov for å ta vare på noen. Jeg har byttet ut seksuell tiltrekning med tiltrekning mot mennesker med omsorgsbehov. Har lagt merke til at jeg for tiden tiltrekkes mer av lukten av tøymykner og hes forkjølelsesstemme enn av rødt hår og skjeggstubb. (Altså, dukker det opp en forkjølet, skjeggete, rødhåret mann med et hint av tøymykner, så går jeg vel av skaftet.)

Kan ikke huske sist jeg var seksuelt tiltrukket av noen sånn på ordentlig. Ikke i fylla, ikke den vanlige Nå har jeg ikke hatt meg siden vet ikke når!. Tanken som slår meg er: Hva om det er den biologiske klokken som tikker? Eggstokkene som rasler? Er det sånn damer får lyst på barn? For jeg har aldri hatt lyst på sånne små snørrete, sutrete vesener som lukter en blanding av tøymykner og gulp. Men ligner ikke dette veldig på beskrivelsen av det jeg tiltrekkes av i mennesker akkurat nå? Er dette et biologisk BAKHOLDSANGREP? Uæææh!

Hei sveis... ughh!

På en skala fra 1-10, hvor kjip har man lov til å syns lesesalhønkens nye sveis* er? Hvorfor i alle dager har frisøren skamklippet ham? Hva har han gjort for å fortjene å gå rundt og se sånn ut? Jeg har to teorier: Enten er frisøren mann og forsøker, gjennom sitt yrke, å gjøre seg selv relativt mer attraktiv ved å skamfere sine mannlige kunder, eller så er det en kvinne som liker ham så godt at hun ikke ønsker at andre damer skal syns han er noe å se på slik at hun blir den eneste han kan ty til når singellivet blir for ensomt.

Nok teorier om hvorfor. Tilbake til spørsmålet: Har jeg lov til å bli engasjert i hans nye sveis på en slik måte at pulsen øker? Eller er det forbeholdt kjærestepar? Hvor mye kan man bry seg om slikt før man fremstår som totalt overfladisk? Æsj, teit genser, han gidder jeg ikke gå på date med, liksom? For det er jo lov for en singel blindernstudent å ikke engasjere seg i single BI-studenter. Det er også lov til å si, kanskje litt lavt, men likevel, Han er litt liten, jeg føler meg svær ved siden av. Tror ikke det er noe for meg. Men håret da? For det er kanskje heller ikke helt vel ansett om man ikke vil date noen med begynnende håravfall heller.

Kanskje konklusjonen er at hvis jeg dumper han (i den grad man kan dumpe en avstandsforelskelse) så må det være fordi han ikke tilfredsstiller andre krav som er tilsynelatende dypere karaktertrekk enn hans gjerrighet når det kommer til valg av frisør. 

*Ironisk distanse til sangen, den ca like fin som sveisen hans

The x-factor

I A-magasinet fra fredag står det så kjekt: Mens en ung kvinne trenger seks øl før hun vil ligge med deg, er den eldre kvinnen villig etter en kopp urtete og et kakestykke. (Jeg lurer på om jeg telles som ung eller om jeg nå kommer inn i en annen kategori.) Uansett så har det lite med alkohol eller kake å gjøre om jeg er villig, som de sier. Jeg lurer på hva som skal til for å få meg på. Man snakker jo om the x-factor, om det vage lille ekstra. Hva er DET? Hva ER det? Kanskje det ikke er meg det står på. Kanskje det er Den Potensielle Elskeren? Dét er jo i hvert fall en skremmende tanke. Hvis det ikke er min villighet, men DPEs villighet, hvilke virkemidler har jeg da? Mangler jeg the x-factor?

Troen på det varige

Jeg sliter med å tro på varighet. Alt går over i noe annet har jeg hørt en gang for lenge siden. Altså ingen ting er varig i sin form. Kroppen forfaller, relasjoner endres, historien er mer eller mindre fragmentert. På pauserommet denne formiddagen hadde jeg en samtale med en venninne om nettopp dette: Ingen ting er varig! Spørsmålet da er om det er positivt eller negativt. Er det et problem at ting går over i andre ting? Jeg føler noen ganger på at når jeg forteller mennesker jeg møter om min (negative) innstilling til tingenes natur, så møtes jeg med bekymrede blikk: Går det bra med deg? Har du det litt vanskelig? Ja, kanskje jeg har det, men dét er jo ikke poenget. Jeg tror vi med fordel kan løfte av oss denne byrden. Det at ting skal vare livet ut. Arbeidslivet er ikke slik, forhold er ofte ikke slik, ingen ting er egentlig slik. Men er det egentlig negativt? Kan vi ikke være der vi er når vi er der og så la fremtiden komme når den kommer? At alt går over i noe annet er også et løfte. Et løfte om endring. For vi har jo en tanke om at utvikling er bra, dét regnes som positivt. Kanskje min innstilling ikke egentlig er så annerledes enn andres? Kanskje det bare handler om hvilke ord vi velger når vi snakker om fremtiden.

Beste bildeblogg på lenge:

http://www.streetartutopia.com/

Gjesteinnlegg: The dirty little secret

Jeg har blitt fritt villt. Jeg har blitt folks potensielle skitne fantasi. Liker jeg det? Jeg vet ikke.

Jeg var på julebord med jobben. En herlig gjeng med både skeive, halvskeive og streite mennesker av alle slag. Mest musikkinteresserte sjeler med stor variasjon i alder, bakgrunn, osv. Uansett, billig drikke i baren, gratis mat og livlige samtaler og underholdning. Julebord, med andre ord. Det startet egentlig veldig pent. Folk oppførte seg, holdt fingra fra fatet og man fikk danse for seg selv. Helt til klokka ble to..

Etter en lengere dritinteressant samtale med en kollega om feminisme og alfamales, tuslet jeg bort i den andre enden av lokalet. Der ble jeg møtt med en heller ukjent tunge ned i halsen. Det var min kjære halvskeive kollega. Etter å ha rotet rundt i ganene på hverandre en liten stund, mente kollegaen min at det var typen hennes sin tur. Dermed fikk jeg hans tunge tredd ned i halsen og rotet litt rundt i ganen hans også. Jeg takket med det for meg, og snek meg bort til et annet bord.

Der traff jeg noen tilsynelatende hetero kollegaer og pustet lettet ut. Men lettelsen var dessverre kortvarig, for etter at jeg hadde fortalt om den halveisskeive kollegaen og typen hennes, tenkte tydeligvis heterodama ved siden av meg at alt jeg ville nå var å ha en heterodames tunge ned i halsen. Etter litt roting ble jeg sittende stum og lettere sjokkskadet ved siden av henne, mens hun strøk hånden sin oppover låret mitt. Samtidig, tikket det inn en melding fra den halvveisskeive dama: "Har du lyst til å bli med oss hjem?". Litt senere kom: "Sorry, vi liker deg bare så godt begge to".

Så der satt jeg. Med en heterodames hånd på innsiden av låret og et tilbud om trekant med en halveisskeiv dame og typen hennes. Pest eller kolera, sier du? Vær aldri åpent skeiv og singel samtidig, sier jeg. Med mindre du er hypp på å oppfylle alle heteroenes skitne drømmer. Det ble likevel heterodama som trakk det lengste strået. Hun kunne nemlig fortelle meg at jeg var den heiteste dama hun hadde møtt, og hennes våteste lesbiske drøm. At hun hadde type nevnte hun ikke før vi var like utenfor døra mi. Men utro, det var hun ikke. Jeg var jo tross alt ei dame.

En begivenhetsrik kveld vil noen si. Men hva sitter jeg egentlig igjen med? Jeg fikk masse bekreftelse, fikk klina en god del og på toppen av det hele sex. Men følelsen etterpå var likevel denne: Jeg er en fetisj, noe skittent de fantaserer om i hemmelighet. Ikke et faktisk menneske av kjøtt og blod.

Comeback!

Endelig! Filosofen er tilbake. Kjekkere enn noen sinne, høflig flørtende og uoppnåelig på en slik måte at det forhåpentligvis ikke forstyrrer meg i min hverdag.

Det nye semesteret er i gang det har krevd en ny plan: lange dager, ingen deltidsjobbing, trening 3 dager i uka. Hyppige, men korte pauser og effektive økter i mellom er det som skal prege arbeidsdagene mine fra nå av. Prosjekt Lever i mai krever sin kvinne.

Håper at en ferdiginstallert avstandsforelskelse ikke skal ta like mye fokus som den siste flingen, samtidig som den gir lys og sommerfugler i studiehverdagen.

Dobbeltmoral

Er det slik at vi alle er dobbeltmoralske? Les Mayzans forrige innlegg.

Situasjonsdefinisjoner

Vil du endre livet ditt? Hmm… Det er kanskje et litt vel stort spørsmål. Vil du endre relasjoner du inngår i? Vil du endre situasjonen du inngår i? Goffman er en innflytelsesrik sosiolog som har inspirert mange. Som oftest tenker jeg om sosiologien som ulike verktøy for å forklare hvordan ting oppstår, endres eller vedvarer, men Goffman har en teori jeg tror vi kan (jeg håper jeg kan) ta i bruk i praksis. Med en kraftig forenkling sier han at hvis du ønsker å endre situasjonen du er i, kan du opptre som om den allerede er endret. Dette er selvsagt noe vi forhandler om i sosial samhandling og overgangene kan være brå eller glidende.

For eksempel, jeg er i full gang med å snakke om noe fullstendig uinteressant, men så sier hun jeg snakker med: apropo kameler, jeg tenker at… Mellom oss er dette en intern kode som åpner for å skifte samtaleemne. I en sosial setting hvor vi likevel bare sludrer og sladrer vil dette ofte bli akseptert, mens hvis jeg er i ferd med å fortelle om noe stort som har skjedd i livet mitt vil en slik avbrytelse oppfattes som en fornærmelse. Altså, man må føle seg frem når man skal endre situasjonen.

Når det kommer til relasjoner kan det være noe mer komplisert. Hvis vi skal endre en relasjon må vi gjøre handlinger som tilsier at relasjonen er endret. Den andre personen kan godta endringen eller avvise den. Jeg lener meg inn for å få et kyss, den andre personen kan lene seg de siste centimeterne. Jeg inviterer personen på søndagsfilm og håper det oppfattes som en invitasjon til klining. Dette vil kunne endre relasjonen fra vennskap til noe mer. På motsatt måte kan man avlyse den nye relasjonen ved å opptre som om det bare er vennskap. Da må man gjøre vennskapsting og håpe den andre personen godtar den nye relasjonsdefinisjonen.

Ønsk meg lykke til…

Sex, kjærlighet og interessante samtaler

Jeg mener det er tre ting man ser etter i et forhold: sex/begjær, den gode samtale og kjærlighet/ omsorg. Jeg mener også at disse tre ikke er mulig å oppdrive i én og samme relasjon. Fryktelig negativ innstilling? Kan nok stemme…

Gjesteinnlegg: Den er... kjempefin

En av fordelene med å være singel rundt juletider er at jeg slipper å måtte bry meg særlig om hva jeg kjøper som julegaver. Bommer jeg til far, bryr han seg egentlig ikke. Blir moderen skuffa er det bare å nevne en kamerat som har fått barn, og så er alt annet glemt. Og søstern.. vi har terrorisert hverandre fra jeg var 8 til 18, feil gave betyr ingenting mot det faktum at vi kan være i samme rom.

Har man en partner er det brått vanskeligere. Man må finne noe vedkommende faktisk ønsker seg, men samtidig ikke har (spesielt viktig: ikke fikk i fjor), i riktig prisklasse, og som tåler en grundig avalyse av underforstått kommunikasjon. Og så må man virke overbevisende glad over å få twilightsagaen på blueray.

Men det virkelig skremmende er samtalene over lunsjbordet hvor femtiåringene skryter av gavene til barna. Rune kjøpte en mobiltelefon til 5000 kroner til dattera på fjorten (la oss kalle henne Pia). Familien er sikkert velstående, men 5000 kroner må fortsatt være en veldig stor del av luksusbudsjettet til Pia. Her er fallhøyden stor. Tenk om hun ønsket seg en langt mye billigere mobiltelefon slik at hun fikk råd til twilightsagaen på blueray, eller timer i tantrisk yoga slik hun så på trekant?

En av de (få) tingene som frister med å få avkom er å kunne gi poden en tegning av en playstation og sette en hundrelapp på kontoen gjennom året. Slik at jeg kan bruke lunsjene neste jul til å skryte av at jeg lærer gutten om økonomi. Og klage over hvordan han bruker alt for mye penger på pokemonkort.

Jeg kan flyyyy!

It takes two to tango, sies det, men det trengs to for å fly også : )

Kyssetrøbbel

Hvor mange dater kan man gå på uten å kysse før man må anse seg selv som en del av hans vennekategori? Burde kanskje sett det tidligere, men det gikk opp for meg på ordentlig i går: Vi dater ikke, vi henger sammen. Jeg er en ny venninne.

Jeg vet jo at jeg har problemer med å skape en romantisk stemning. Altså, jeg kan å flørte, men romantikk er jeg håpløs på. Kanskje fordi jeg syns det er superkleint, slik som TegneHanne, eller fordi jeg syns det ofte starter som et jobbintervju før vi har vært på et par dater eller kjenner hverandre litt fra før av.

Uansett: vi har blitt kjent gjennom høsten, vi har truffet hverandre uten andres selskap bortimot 6 ganger og han har hatt plenty av sjanser til å kysse meg. Maybe he is just not that into me…

Gjesteinnlegg: Vil ikke ha barn

"Nei, jeg vil faktisk ikke ha barn", sier jeg. Du mener jeg er for ung til å mene noe som helst om akkurat det. Ja, for det er jo noe som heter "den biologiske klokka". Og den kommer til å slå inn på et eller annet tidspunkt uansett. Vi er jo skapt for å få barn, føre slekta videre. Det kommer nok når jeg nærmer meg 30. Jeg kommer dessuten til å angre når jeg blir eldre. Hvis jeg lever lenge er det ganske mange år å angre på..

Jeg har hørt dem alle. Og for hver gang jeg hører dem blir jeg mer og mer sikker: Nei, jeg vil fremdeles ikke ha barn. Jeg har for det første på ingen måte et ønske om å ha en levende, voksende skapning inne i magen min. En tikkende bombe som spiser av næringen min, for så å skulle spjære meg opp og komme med hodet først ut av kroppen min.

Jeg har heller ikke noe ønske om å ha ansvar for et eller flere barn resten av livet. Jeg har nok med meg selv. Det er så utrolig mange dårlige foreldre der ute. Verden trenger ikke flere uansvarlige mennesker som ikke tar abort eller tenker gjennom de konsekvensene, det ansvaret, det faktisk er å få barn. Det gjør jeg. Og konklusjonen min er at jeg ikke egner meg som forelder, jeg er ikke interessert.

Jeg tar ansvar ved å frastå fra å få barn. Jeg ønsker ikke å føde, ønsker ikke å oppdra, ønsker ikke å ha en kjernefamilie og synes ikke barn er spennende. Jeg tar ansvar og sier ordene høyt: JEG VIL IKKE HA BARN!

Verden er overbefolka, det er ingen grunn til at jeg skal poppe ut enda en. Det er dessuten ikke alle dyr som får barn heller. Det er ikke naturlig at absolutt alle får barn. Og hvis jeg på mine eldre dager skulle angre, så kan jeg jo adoptere eller bli fosterforelder. Det er ikke verre enn det.

Utvikling II

Gjesteinnlegg: Utvikling

Vel, dette innlegget skulle egentlig handle om alder. Men det er (har jeg funnet ut) et tema som jeg ikke har så mye greie på. Derfor blir dette heller et innlegg om utvikling. Nå kan det jo sies at de to temaene er relaterte, men det er jo nødvendigvis heller ikke tilfellet.

Utvikling kan ha en rent fysisk form – organismer utvikler seg fra et stadie til et annet i en naturlig prosess, som det er relativt vanskelig å påvirke. Dette gjelder også mennesker, altså at vi har et rent fysisk utviklingsløp. Jeg mener at det også finnes en annen form for menneskelig utvikling, eller rettere sagt forventning til utvikling, som jeg her vil kalle den samfunnsmessige forventningshorisont. Det er snakk om hva man forventes å gjøre, og å bruke tiden og livet sitt til, når man er på bestemte stadier i det fysiske utviklingsløpet.

Dette er noe som til en viss grad gjør seg gjeldende i alle livsfaser, men min erfaring er allikevel at disse forventningene øker i intensitet i løpet av 20- og 30- årene. Man forventes i begynnelsen av 20 årene å ha blitt et nogenlunde reflektert og voksent menneske, og kanskje ha begynt å studere. I midten av 20-årene bør man helst vite hva man skal bli, altså hva man skal bruke studiene til. (Og hvis man enda ikke har begynt å studere eller ikke vet hva man vil her i livet, ja, så har man et problem). Når man begynner å nærme seg 30 bør man ha en ok jobb, eller en ikke-ok jobb som man vet kan føre til en ok jobb senere, eventuelt i alle fall vite hva man vil bruke studiene til. (Og siden man egentlig stritter i mot den samfunnsmessige forventningshorisonten ved å fremdeles studere når man er 30 år, så blir man gjerne her klassifisert som den evige student.)

Når man har fylt 30 (og gjerne noe tidligere), er det viktig at man har fått seg kjæreste som kan bli (har blitt) til samboer, for så å bli til mann/kone, og så skal man jo begynne å tenke på barn. 30-årene bør i følge den samfunnsmessige forventningshorisont brukes til å være småbarnsforeldre, det kan dermed bli veldig problematisk hvis man enten får barn tidlig, og kanskje før man har kjæreste/samboer/mann/kone (da blir man plassert i kategorien unge mødre, eventuelt fedre, men det er det ikke lagd TV-program om). Og hvis man ikke har fått barn innen man har fylt 40, eller ikke har lyst på barn, så begynner man å havne veldig langt fra målet i forventningshorisonten, og klassifiseres som barnløs, egoistisk eller temmelig sær.

Og det er nettopp det jeg synes er det mest interessante med den samfunnsmessige forventningshorisonten, du skal liksom komme i mål. Man studerer for å få en bestemt jobb, og så jobber man for å bli kvalifisert til en ny jobb, og så en ny og bedre jobb. Og man dater for å få kjæreste, for å få samboer, for å bli gift, for å få barn. Og DA, men først da, er man i mål. Og så må man jo jobbe for å holde på disse tingene, slik at ikke seieren blir kansellert i etterkant. For, wops, plutselig ble du klassifisert som singel igjen, eller alenemamma, du har rett og slett ikke gjort det du skulle her i livet. I sosiologien brukes begrepet ansvarliggjøring i sammenheng med et stadig mer individualisert samfunn, hvor vi alle blir gjort ansvarlige for vår eventuelle ulykke. Jeg sier bare at det er enda godt at vi ikke tar oss tid til å nyte kontrastene, ulikhetene og motsigelsene i livet – vi kunne jo ende opp med å ha det bra underveis.

 

Relasjoner III

Hvorfor er det så vanskelig å være venner på tvers av kjønn? Bakgrunnen for dette spørsmålet er observasjonen av dynamikken i vennskap mellom menn og kvinner. For hvor ofte er det man kommer med seksuelle hentydninger når man snakker med venner av samme kjønn? Man legger ofte ikke merke til det engang. En måte å få litt distanse til fenomenet og se det analytisk er å observere en samtale mellom en mann og en kvinne for deretter å la de samme setningene bli uttalt av to av samme kjønn. Da er det lettere å få øye på disse hentydningene, siden de med det samme fremstår som homofile eller lesbiske. Relasjonen fremstår ikke lenger som rent vennskap.

Jeg vil faktisk påstå om at hvis det ikke er noe flørt i lufta i det hele tatt kan det til og med oppfattes som en fornærmelse. Man MÅ liksom anerkjenne hverandre som seksuelle vesener for at samhandlingen skal fremstå som normalt trivelig.

Jeg merker at dette begynner å bli et problem nå som jeg begynner å bli eldre. Vi skal jo liksom ikke være single for bestandig. Jeg vil gjerne være venner med folk jeg møter, både kvinner og menn, men ofte vil den flørtende tonen som anlegges mellom menn og kvinner stå i veien for ordentlige vennskap. Da kan man jo si at Maria, da må du behandle menn og kvinner likt, som venner. Joda, det kan nok stemme det, men nå har det seg slik at jeg godt kunne tenkt meg kjæreste da. Så jeg vil jo ikke bare ha nye venner, jeg ser meg samtidig om etter en jeg kan være glad i og vie mer oppmerksomhet til. Som jeg har nevnt tidligere kan det være vanskelig å virkelig se de menneskene man kategoriserer for rigid. Vennskapsrelasjoner kan ødelegge for romanser og forelskelse kan ødelegge for vennskap.

Eivind fortsetter å poengtere.

Begrunnelsen for dette er…

Jeg liker ikke passiv setningskonstruksjon. Jeg syns det blir merkelig når man tar vekk subjektet av setningen. Det virker tilslørende. Jeg blir irritert når det blir påstått at det ikke er vitenskapelig å skrive i første-person, eller hva det nå heter. Om det er noen som lurer på hva i alle dager jeg skriver om så dreier det seg om dette fenomenet: Denne oppgaven tar for seg… Begrunnelsen for dette valget er… Når i alle dager har en oppgave gjort noe som helst?! Oppgaven skrives av en person (eller noen ganger flere) som tar valg og som begrunner valgene sine. Jeg er en forkjemper for aktiv setningskonstruksjon. Det virker tydeliggjørende i forhold til hvem som gjør hva med hva/hvem. I denne oppgaven ønsker jeg! Ved å innta et passivt språk mener jeg at man skaper et slør av objektivitet, som jeg som sosialkonstruksjonist mener at er umulig. Det vil være forskeren som tar valgene og som skriver teksten. En tekst uten en forfatter virker objektiv, men dette er kun et slør, en eim av positivisme! 

 

(Ikke blogg i affeksjon sies det, men her er det: blogginnlegget skrevet i brennhet irritasjon.)

Analysemuskler

Som nevnt tidligere er jeg i ferd med å skrive masteroppgave og nå har jeg endelig startet med analysen. Jeg gjør en medieanalyse med et diskursanalytisk utgangspunkt, noe som innebærer at jeg skal ha en kritisk innstilling til den skrevne teksten. Som analysestrategi bruker jeg hevede øyenbryns-metoden: Jasså, så du mener det?! Etter tre dager begynner jeg å bli litt sliten i panna/hodebunnen… Tror jeg er i ferd med å utvikle analysemuskler. Håper ikke jeg får klumpete panne, men at jeg blir bedre på min kritiske innstilling.

Fine sanger og artig bilder redder dagen!

Sometimes you have to pick up yourself and carry on!

Allmenningens tragedie

Rot på pauserommet har en tendens til å hope seg opp, særlig oppvask, men også kjøleskapet kan bli ganske ekkelt innimellom. Reglene for bruk av pauserommet er ganske greie: Rydd sjæl, mora di jobber ikke her. (Noe vi må diskutere en annen gang) Det skulle jo være ganske greit, man vasker og rydder opp etter seg selv. Men som dere sikkert har gjettet fungerer dette ikke i nærheten av optimalt

Mange kjenner nok begrepet allmenningens tragedie? Dette er en spillteori fra teoriretningen Rational Choice Theory (RCT) eller det som kalles teorien om rasjonelle valg på norsk. Teorien beskriver opprettelsen av kollektive goder. Aakvaag (2008:114) skriver at det kollektive godet ’kjennetegnes ved at ingen enkeltaktør kan produsere det på egenhånd, og av at alle kan nyte godt av det når det først er etablert, også de som ikke har bidratt til å produsere det.’ I RCT vil alltid aktørene være rasjonelle, men allmenningens tragedie peker på at kollektiv og individuell rasjonalitet sammenfaller. Dette beskrives som gratispassasjerproblemet.

For å bruke pauserommet som eksempel på fire ulike utfall: Alternativ 1 kan være at hvis ingen rydder blir pauserommet så utrivelig at det ikke kan brukes. Reglene på pauserommet lener seg på alternativ nr 2: alle rydder. I alternativ 3 rydder kun et fåtall/en enkelt etter alle, men dette vil neppe oppleves som rettferdig for den som står med arbeidet og da henfaller det ofte til alternativ 1 etter kort tid. Det vi fleste opplever i slike situasjoner er alternativ 4: de fleste rydder, mens enkelte ikke gjør det. Også dette kan gjøre at pauserommet ikke blir trivelig nok til at man klarer å opprettholde orden. Dette beskrives ofte som Broken Window Theory som vil si at forsømmelse vil ha en akselererende virkning på forfall. Teorien kan nok ha noe for seg. Hva er forskjellen om jeg bare setter koppen min her lizm?

Nå har de akkurat hatt en sjau på pauserommet, men nå, etter 3 dager står det to kopper oppå lappen hvor det står: Du får ikke litt dårlig samvittighet når du setter koppen din her? 1) vask etter deg. 2) sett tingene tilbake i skapet. Tja, vi får se om noen er klare for å vaske disse to koppene og opprettholde orden. Erfaring viser at ordensproblemet har en syklus…

Aakvaag, Gunnar (2008), Moderne sosiologisk teori (Oslo: Abstrakt forlag AS).

Gjesteinnlegg: Eksen til eksen til eksen

Hva skal man gjøre når den ene eksen din har en greie for eksen til den andre eksen din? Og du allerede har en greie med eksen til eksen til den andre eksen din? Og når den andre eksen din i tillegg leker med lyster du trodde dere var ferdige med?

Det er jo dømt til å bli drama?

Selv om eksen til eksen til den andre eksen din bor i et annet land. Og eksen til den andre eksen din ikke bryr seg om din relasjon til eksen hennes. Og den andre eksen din også synes det er vanskelig å forholde seg til at eksen din og eksen hennes har sex. Og du har sagt til den første eksen din at du ikke vil høre om han og eksen til den andre eksen din. Og den første eksen din synes det er helt greit.

Så blir det jo sabla komplisert..

På en lørdag

Kjeder du deg? Ikke etter å ha lest dette blogginnlegget!

Gjesteinnlegg: Helvete, en sosial konstruksjon av sted

Steder konstrueres ut fra ulike forestillinger og representasjoner av stedet. Ulike mennesker har ulike erfaringer og interesser. Den sosiale konstruksjonen av sted, snakker altså om hvilken mening stedet gir for ulike mennesker. Noe er egen erfaring, noe annenhånds-erfaring og noe kollektive myter. Når det kommer til Helvete er disse tydelig ikke basert på erfaring, men på representasjoner eller myter.

I de fleste samfunn har man tanker om gode og dårlige steder etter døden. De(t) dårlige forbindes ofte med en tilstand av smertefull lidelse. Jødedommens helvete (som Edvard Munch malte seg selv i) hadde sin jordiske parallell i en brennende søppeldynge utenfor Jerusalem. Det samme synet finnes i både kristendommen og islam.

For hinduer eller buddhister er livet selve problemet. En tomhetstilstand ('nirvana') er målet, mens den evige gjenfødelsen er måten å fortsette lidelsen. Har du levd godt gjenfødes du godt. Har du levd dårlig åker det lukt til Drammen.

I begge disse retningene representeres Helvete av det den kollektive myten om hva man frykter mest. Om det er Djevelen selv med horn i panna og gaffel i neven eller den rike jordeieren, så stikker han deg uansett i siden. Det er irrelevant om lidelsen er jordisk eller ikke. Dermed blir også vår myte om helvete basert hva vi frykter mest. En eks- av meg kom fra et varmt land, og begynte å bruke lue når gradestokken krøp under 20 grader. For henne var Oslo i desember for noen år siden helvete på jord.

Men i vårt norske 2011-samfunn har Helvete et tydelig omdømme- og merkevare-problem. Helvete er på langt nær så fryktet som det en gang var, og dagens unger frykter husarrest eller begrensning i tid på data mer enn de frykter det brennende underjordiske riket. Veien hit har – som mange sosiale prosesser – gått langsomt.

Fantastisk vær, frokost med venner og vakker mann på butikken. Dagen kan jo ikke starte bedre, det liksom så lite som skal til :)

Poeng til Eivind! Les hans siste blogginnlegg!

Relasjoner II

Noen mennesker er man venner med, andre flørter man med. Det virker jo ganske oversiktlig, men er det så enkelt? Man kan jo forelske seg i venner? Men kan man være venner med de man er forelsket i? Jeg tror kanskje forelskelse kan stå i veien for vennskap. Men jeg tror også at dette er et større spørsmål: Hva risikerer man når man kategoriserer mennesker? For vi gjør jo det, det er slik vi mennesker gir mening til vår virkelighet, slik vi skaper orden i den.

Om vi kategoriserer en relasjon som bare sex, er vi da åpne for en mulig forelskelse? Hva om vi gjør det omvendte? Dette er kun en sekundær-relasjon, treningskompis! Ser vi virkelig de menneskene vi kategoriserer veldig rigid. Ser vi de resursene de kunne være for oss, den gleden de kunne gi?

Kanskje vi blir litt stivbeinte i kategoriseringene? Husker vi på å reforhandle og forholde oss refleksive til relasjonene? Vi må jo være åpne for at relasjonen kan endre seg. Likevel: dette kan jo gjøre relasjonene langt mer kompliserte. Flytende overganger mellom ulike sfærer i hverdagslivet kan være en utfordning…

November kan være annet enn mørkt og trist

Gjesteinnlegg: Store, små, rosa og blå mennesker i ens liv

Der er mange typer mennesker i ens liv, store, små, tykke, smale, rosa, blå.. folk en ser, folk en er på hils med, bekjente, bekjente pluss, venner, nære venner og familie. Alle sammen sirkler rundt deg, med deg som ditt selvfølgelige midtpunkt. Men hvilken sirkel og hvordan bevegelsene er mellom disse kan være utrolig forskjellige og begrunnelsene er ofte like varierte.

Jeg tenker stort sett på mennesker jeg møter i form av hvor nær de er meg og hvor tett jeg slipper de innpå. Likevel er ikke dette noe jeg er konsekvent på, alle trenger ikke gjennomgå opptaksprøven i samme grad. I tillegg beveger bekjente seg sakte men sikkert inn i nærere sirkler, mens andre beveger seg ut av dem.

Det sies at alle har omtrent samme antall nære venner uansett hvor du bor og hvor langt det er mellom dem. Jeg har venner i andre deler av verden, de har etter hvert beveget seg inn i sirkelen av bekjente, jeg vet ikke hva de driver med om dagen eller hvordan de har det. Andre snakker jeg oftere med, men ikke så mye som de jeg tenker på som venner her hjemme, likevel vil jeg kalle dem mine venner og inkludere dem i noen av de nærmeste sirklene. Det er ganske merkelig, hvordan forhold mellom mennesker utvikler seg og endrer seg. Og ikke alltid med gode grunner.

Søndag <3      trykk her

Gjesteinnlegg: Skal vi to være venner?

Jeg er nylig ferdig med en mastergrad og er blitt slengt ut i virkeligheten bestående av arbeidsledighet og jobbsøking. I og med at alle mine studiekamerater er spredt litt for vær og vind og vi ikke lenger har noen naturlige møteplasser i form av kaffetraktere eller onsdagstrening, har jeg mistet en sosial plattform uten at den er blitt erstattet av en ny. Dette har satt igang en tankeprossess.

For hva gjør jeg, når jeg står der med ny jobb på et nytt sted der jeg ikke kjenner noen. Hvordan blir man kjent med folk, og viktigere, hvordan blir kjentfolk venner? Det er ikke lenger som i barnehagen hvor et enkelt "Skal vi være venner?" eller "Vil du være med ut å leke?" avgjør saken.

Når og hvordan kommer man over grensen fra å prate med folk på pauserommet eller nikke i forbifarten til å invitere hjem på middag eller avtale å henge uten noen spesiell grunn?

Forslag mottas med takk.

Taxilys

Jeg syns jo det blir litt teit å date bare for å date, men nå har det gått så lang tid siden forrige date at jeg takket ja til en jeg er ganske sikker på at jeg ikke er tiltrukket av. Hyggelig kar da, så det blir sikkert trivelig. Invitasjonen kom ca 45 minutter etter at jeg endelig kom i snakk med Høyremannen på lesesalen igjen. Han er jo bare sååå…

I Sex and the City bruker de en taximetafor som sier de at menn er som taxier. De kan kjøre rundt i årevis uten å ha taxilyset på, men så skrur de det på og da er den første damen som klyver inn den de ender opp med. Lurer på om det var det som skjedde. At jeg glemte å skru av taxilyset...

Fortsettelse følger.

Gjesteinnlegg: Å være stille sammen

"Jeg ender alltid opp med sånne som deg"
"Hva mener du med 'sånne som meg'?"
"Sånne som er innadvendte, som ikke
snakker om følelser og holder ting for seg selv"
"Men har du aldri opplevd hvor deilig det
kan være å bare kjenne i stedenfor å prate?"

Så tilbragte vi dagen sammen i stillhet.
Vi kommuniserte gjennom kroppsspråk og blikk.
Pust og kjærtegn.

Vi sto stille og holdt rundt hverandre.
Vi såpet hverandre inn i dusjen.
Vi hadde sex, og sov i armkroken til hverandre.

Det var intenst, vakkert og nært.
Ikke forvirrende og utrygt som jeg hadde trodd.
Stillheten og nærheten gjorde meg rolig og avslappet,
ømheten og varmen hans gjorde meg trygg.
En tilstand som varte i flere uker.

Helt til den dagen da stillheten ble et uttrykk for avvisning.

Relasjoner

De siste dagene har jeg tenkt på kjæresterelasjoner, både på begynnerstadiet og på avviklingsstadiet. Noen ganger søker man relasjoner for å få bekreftelse. Da er det ikke personen, men bekreftelsen som er målet. Andre ganger søker man relasjoner hvor man kun opplever avvisning. Her vil det være personen som er målet, man søker kanskje ikke avvisningen. Jeg lurer på om det sunneste er om man søker relasjoner av gjensidighet: gjensidig forelskelse og kjærlighet og gjensidig respekt.

Man kan ikke bestille seg en forelskelse. Man kan heller ikke avbestille en upassende forelskelse. Noen fortalte meg engang at man ofte forelsker seg i den andre personens forelskelse, noe som jo kan virke funksjonelt. Men som vi har snakket om flere ganger i denne bloggen stemmer nok ikke dette helt. Det er sjelden det er positivt om noen man selv ikke er interessert i uttrykker sin forelskelse.

På samme måte kan man kanskje ikke avbestille dypere kjærlighet heller. Sorgen må liksom bare gå sin gang. I tillegg må man endre sin relasjon til den andre, gå inn i nye roller. Skal man være venner, ja da må man innta en vennerolle. Alle som har prøvd dette vet at det kan være fryktelig vanskelig. Jeg tror det er viktig at man husker på at man er verdt andres forelskelse og kjærlighet. Man bør ikke være sammen med noen som ikke er sikre på sine følelser. Likevel må vi anerkjenne at relasjoner er langt mer komplekse enn elsker, elsker ikke. Relasjoner befinner seg kanskje mer på en gråskala enn i sort/hvitt.

Sjekketrekanten

På barneskolen lærte vi om branntrekanten: Hva skal til for at noe skal brenne? Jo, du trenger temperatur, brennbart materiale og oksygen. Tar du bort den ene bestanddelen, så har du ikke lenger brann. Sånn er det med sjekking også, det er en rekke ting som må komme i orden for at det skal ta til.

I sjekketrekanten finner vi minst to mennesker, personkjemi og stemning, tar du bort en av dem så vil det ikke fungere. Dette skulle jo være en smal sak, men hovedproblemet er at mennesker har intensjon, noe ingen av bestanddelene i branntrekanten har. Vi klarer ikke bestemme oss for hvem som er aktuelle å sjekke, eller kanskje ikke forstå andres handlinger som sjekking. Vi klarer heller ikke nødvendigvis å få til at de menneskene vi liker er folk vi har god personkjemi med. I tillegg, som vi så i Maries siste innlegg, så klarer vi ikke å lage stemning, selv om personene og kjemien er tilstede.

Av og til tenker jeg at vi har for strenge krav til person og kjemi. Andre ganger så tenker jeg at vi må da kunne lære å lage stemning. Det eneste vi kan være sikre på er at vi mennesker er komplekse vesener som ofte gjør ting vanskeligere for oss selv enn de er.

Papirfly i flere sjangere

Oppfølging av papirfly eller flaskepost.

Kjære Filosofen,
Jeg tenker på deg dagen lang og skulle ønske du hadde øyne for meg også. Jeg klarer ikke snakke med deg når du er tilstede, holdt i sjakk av forelskelsens sterke armer.

Inderlig hilsen Maria

Til Filosofen!
Maria spør om sjangs. Sett kryss:

Ja
Nei
Kanskje

Hilsen Marie

Hei Filosofen!
Vi er en gjeng som skal drikke øl på fredagskvelden etter jobb. Bli med da!
Hilsen Maria

Vil du verra med mæ hjæm i natt? Ska vi sov i samme sæng i natt? Hvis du tøøøør?

 

Gjesteinnlegg: Sjekking = alder og kontekst?

Som en videreutvikling av temaet sjekking, kommer her et innlegg om det å arrangere et tilfeldig møte, noe jeg gjorde forrige fredag. Da er det viktig å 1: Ha en anledning (jeg skulle slutte i jobben min) 2: Få noen andre til å overta planleggingen av arrangementet slik at man selv ikke blir en altfor tydelig aktør (min nå forhenværende sjef tok dette oppdraget). 3: Få personen in question til å dukke opp.

Alt dette var på plass, og det meste lå med andre ord til rette for mitt vel planlagte tilfeldige møte med en som jeg har jobbet med i noen få uker, og som jeg gjerne skulle hatt en anledning til å snakke med/flørte litt med, utenfor jobb. Altså, jeg skulle på date, det var bare det at han ikke visste om det. Nå skal det sies at jeg hadde fått inntrykk av en viss interesse fra hans side også, de gangene vi hadde jobbet sammen, jeg er ikke (eller prøver i alle fall å ikke være) fullstendig selvdestruktiv.

Men nå var det en gang sånn at kvelden endte med lite flørting, og etter litt tankevirksomhet og diskusjon er konklusjonen at settingen muligens var litt feil for å klare å legge opp til en real flørt. Det ble en hyggelig og morsom middag, men samtaleemner var stort sett felles, og det var vanskelig å gi én person veldig mye oppmerksomhet i en slik sammenheng. Setting er altså et poeng. I tillegg sporet jeg litt manglende interesse fra hans side (visste han ikke at han var på date, eller???), og kanskje også etterhvert litt manglende interesse fra min side.

Ingen stor suksess med andre ord, og kvelden endte bisart nok med at jeg på hjemveien ble sjekka opp av en av de andre på jobben min, som faktisk er så ny at vi aldri en gang har jobbet sammen, og denne nye gutten mistenker jeg for å være ENDA yngre enn han som jeg opprinnelig hadde lyst til å sjekke opp. Og jeg som egentlig har konkludert med at jeg er ferdig med gutter, og har lyst på et ekte mannfolk (med dress, intet mindre). Hva skjer med verden liksom?

Kanskje vi kan lære noe av denne?

Kanskje ikke, men av alle ting som kanskje ikke funker er denne ganske artig: Parterapi på nye måter!

Nytt utseende!

Ja, så måtte jeg endre utseende på bloggen min for å kvitte meg med de blå linkene… Jeg var jo i utgangspunktet fornøyd med det jeg hadde, men det får så være. Endelig er eksamen over og linkene har fått nytt og bedre utseende. Jeg feirer med hipstertekno!

blaa_linker.no

Da har det seg slik at jeg ikke finner ut av de blå og lilla linkene på siden min og nå klikker det snart for meg... Det er lenge siden jeg bestemte meg for ikke å være redd for internett og programvare av ymse mer eller mindre kompliserte slag. Likevel så hindrer det meg ikke å bli irritert og sint og og.... uæææææ! Hadde aldri trodd at jeg skulle bli så irritert over skrift i blå farge heller.

Nå syns jeg at teknologien skylder meg å funke, jeg har jo gjort alt for at den skal føle seg velkommen i min hverdag. Pliiis!

Musikk man ikke digger så mye at man forstyrres av den når man leser

Kings of convenience sier quiet is the new loud. Etter nesten 5 år på universitetet har man lært seg å elske lavmælt musikk ala Angus & Julia Stone og Massive Attack

Jenter som prater

Mennesker er tolkende vesener, vi vet ikke til en hver tid hva vi kan forvente av de situasjonene vi er i. Noen ganger tror man at situasjonen er en annen enn den faktisk er. Når man oppdager at man har feiltolket situasjonen kan man kanskje føle skam, avhengig av i hvor stor grad feiltolkningen har kastet dårlig lys over noen, men også om man opptrer som respektløs overfor de hverdagsritualene som er knyttet til den situasjonen man er i.

Lesesalen og lørdagens overtramp kan tjene som eksempel: På lesesalen er det strenge regler angående lydnivå, man skal ikke prate og telefonen skal være på lydløs. Vi som sitter her bør se ut som vi jobber med skolearbeid og se konsentrerte ut. Dette er lesesalsritualene. På lesesalen finner vi både kjente og ukjente og om man bare sitter med kjente og man ikke er flere enn to, så ender av og til reglene seg noe: vi kan slå av en prat om det passer for begge. Lesesalen jeg sitter på kan i helgene altså være et sted å prate, hvis vi ikke er flere enn to.

Lørdag var vi fire personer der og kun to av oss kjenner hverandre, så situasjoner som åpner for prat er kun når de to andre er ute til lunsj eller lignende. Som nevnt tildigere sitter Høyremannen her i helgene og noe som utgjør høydepunktet i studiehelgene. På et tidspunkt virker det som det kun er meg og min venninne som befinner oss i rommet. Vi slår av en prat lignende denne (gjengitt fritt etter hukommelsen):

Jeg: blabla hva jobber du med nå?
Hun: blablabla blabla masteroppgaven
Jeg: forresten, han mannen som sitter ved siden av deg er lesesalshønken min.
Hun: oi, så spennende. Hva driver han med her?
Jeg: han studerer jus, arbeidsrett, skal levere oppgaven sin nå snart. Han er veldig hyggelig jeg har snakket med han noen ganger, han stiller spørsmål som får deg til å fremstå som smart. Jeg har ikke den egenskapen. Må prøve å jobbe litt med den der.
Hun: blabla blablabla
Jeg: hvordan går det med… blablabla
Hun: blabla
Jeg og hun: blabla i 10 minutter
HAN: *skramle skramle, reise seg opp og ser trøtt ut bak på lesesalen, ikke på plassen sin*
Jeg: å, hei! Er du her?! *akutt hjertebank, rød i kinnene, aner ikke hva jeg egentlig snakket om*
Han: ja, jeg prøvde å sove litt, men fikk det ikke helt til
Jeg: *uæææææ! og henvendt til venninnen min* Kanskje vi skal gå og snakke utenfor?

Herregud, jeg døde på lesesalen… Ikke at det var sagt noe stygt eller noe, men jeg følte meg så utrolig blottlagt. For å si det slik, jeg kom meg aldri på lesesalen på søndagen og jeg har dødd sånn gradvis litt mindre nå når han tydeligvis har bestemt seg for å sitte her hele uken. Jeg har vendt meg til at han kan dukke opp i synsfeltet når det måtte være og til å nikke høflig om øynene våre møtes. Heldigvis har jeg er solid buffer i det at lesesalen er stappfull hele tiden, siden det er 3 eksamener neste uke og folk stressleser.

Hva har jeg lært av dette? Bare at noen kan ha så tynne legger at man ikke ser dem når man bøyer seg ned for å spionere etter gjenværende medstudenter mellom stolbein og ransler… Ordentlig research er tingen!

Les og kos deg!

Dette er en fantastisk historie om du har en time til overs.

Skulle ha, burde ha...

Det bærer mot eksamen og tiden er liten til blogging... Vi får ta et bilde i stedenfor

Gjesteinnlegg: Hvorfor kan ikke jeg ha en kompis?

Jeg ser ikke mamma så ofte, mest på grunn av den lange avstanden mellom oss, men vi snakker sammen på telefonen. Hver gang vi snakker vil hun gjerne høre om hvordan det står til i livet, og uttrykker av og til en bekymring over at jeg ikke ser ut til å ha styr på noen ting. ”Hva skal du i helgen?” spør mamma meg, og jeg svarer kanskje at ”Jeg skal jobbe”. ”Treffer du noen hyggelige mennesker på jobben da?” pleier hun å respondere med, og jo da, det er nok av hyggelige mennesker der. Hver kveld etter arbeid avslutter vi med en gruppeklem. Men det er nok ikke det min mor er interessert i. I mammas spørsmål ligger det nemlig noe mer enn bare en generell undring om hvem jeg omgås med. Det hun gjerne vil vite, uten å spørre for direkte, er om jeg har funnet meg en mann. Andre ganger når vi snakker på telefonen sier jeg kanskje til mamma at ”… i kveld så skal jeg ut med en kamerat å ta en øl” ”Å!!! Hvem er denne karen?” svarer hun entusiastisk, og jeg må nok en gang skuffe henne med at han nok dessverre er gift eller homoseksuell. ”Nåja, hyggelig blir det vel lel” sier hun, men etter at vi har lagt på rører så tenker jeg: Hvorfor kan ikke jeg ha en kompis? Hvorfor skal alltid en relasjon til det andre kjønn (for noen eventuelt det samme kjønn) kobles opp til en seksuell/romantisk relasjon?

Hvorfor kan jeg ikke ha en kompis? Jeg har hatt mange gode og nære kompiser opp igjennom åra, men den tette relasjonen varer sjeldent veldig lenge. Hvorfor kan man kanskje spørre? Svaret er at han ofte får seg en dame, som ikke synes det er så kult (eller så synes han ikke selv det er passene) at han ligger på min sofa en søndag ettermiddag og ser på film. Forstår ikke hva som er problemet. Hadde jeg vært interessert så skulle jeg ha hoppet på han, og revet av han klærne for lenge siden. Jeg har også hatt kompiser som aldri får seg dame, men jeg mister de også. Hvorfor det da? Jo, jeg har ved et par tilfeller endt i høyet, med denne kompisen, og i kraft av dette skapt et problem. Selv om ingen av oss legger så veldig mye i det, det var kanskje bare øyeblikkets behov for nærhet, så vet vi begge at nå har vi ”tulla” med relasjonen. Vi har (ubevist eller bevist) gått fra ”å bare være venner”, til ”å potensielt bli noe mer”. Æsj tenker jeg alltid. Av erfaring vet jeg at etter å ha sett hverandre nakne så skal det godt gjøres å gå tilbake til å være (dunk i skulderen og trykk på m’n) ”kamerat”. Hvorfor skal jeg ligge med kompisen min? Er jeg ute av stand til å ha en ikke-seksuell relasjon til en mann?

Sjekking

Når jeg tar meg frem i singeljungelen møter jeg meg selv i døra innimellom. Det skjer ingen ting på sjekkefronten, verken fra min eller fra noen annens side, kan jeg tenke, stille som i grava. Men så gjør det det, og istedenfor å reagere med glede over at noen viser interesse føler jeg ubehag eller irritasjon. Spørsmålet som dukker opp innimellom er Kan sjekking være feil? Når er det feil å bli sjekket opp?

Jo, nå skal du høre: På treningsstudio! sa en kompis. Hmm… er det feil da? Om man kommer i prat etter eller før en spinningtime, er det alltid feil? Er det en generell lov at det ikke er ok å sjekke på treningssenter? Nei, det er nok ikke det. På jobb! blir det foreslått, men avvist av den som foreslo det, nei, det kan jo være krydder med en flørt på jobben. Av sjefen da? Ja, vil jeg gjerne si, sjefen skal ikke misbruke sin maktposisjon og vi damer skal i hvertfall ikke ligge oss til topps. Men hva om han er skikkelig kjekk og smart da?

Jeg tror at vi nå er der at vi må snakke om hvem som kan sjekke opp hvem. Jeg har generelt mer tiltrekningskraft på de som er en god del eldre enn meg, noe som har gjort at jeg har satt noen krav til alder for å anse sjekkingen som positiv. Men en god venninne av meg har vært sammen med en som er 12-14 år eldre enn seg i flere år nå og han er innenfor blant oss, selv om han er eldre. Altså er alder heller ingen generell lov. Likevel vil jeg påpeke at man ofte har mer til felles med folk på sin egen alder, men har man nok felles, så er alder ingen hindring.

Så alder og kontekst er ikke generelle lover, men interesser har også dukket opp som tema: Hva med interesser og utdannelse? Jeg har blant annet datet eller vært i forhold med både en mekaniker, en med master i informatikk, en med master i filosofi og en malemester. Var det mangel på felles interesser som gjorde at det ikke funket i lengden? Ikke godt å si, mellommenneskelige relasjoner er langt mer komplekse enn at man kan peke på én ting som fikk tua til å velte. Det jeg kan være sikker på er at det ikke var utdannelse eller interesser som gjorde at det var greit å bli flørtet med.

Fortsettelse følger…

Gjesteinnlegg: Bylappen

Hvorfor trenger man førerkort for å kjøre bil på brede, opplyste veier, mens man får lov til å tre inn på byens øvrige, og mye smalere og mer kronglete, stier uten videre? Spørsmålet gjør at jeg tar til orde for en ordning der man må oppvise grunnleggende sosiale evner for å få bevege seg fritt innenfor Ring 3. Som mye annen overforenklende sosial teori, tar også denne utgangspunkt i hva man ikke kan, skal eller bør gjøre snarere enn hva som er lov. Jeg illustrerer med noen eksempler. Du ser scenariene for deg:

1) Et lørdagsfullt handlesenter der du selv egentlig ikke har lyst til å være. Du er på vei ned rulletrappa fordi du må handle de tingene det ble umulig å handle i løpet av uka. Bestefar, far og sønn foran deg er høylytte og lukter fjøs. De går av rulletrappa, og stopp! Hvor skal de videre? Det vet de ikke, og dette er stedet de mener det er fornuftig å stoppe for å finne det ut. Med hundre til som kommer rullende inn i løpet av det nærmeste halvminuttet blir de sure fordi det oppstår et press bakfra. Løsning: Har aldri fått by-lappen, og forvises til kurs utenfor Ring 3.

2) Fire venninner, sjekket opp av «kjekkaser» på Fru Hagen for et snaut tiårsiden, nå barnevogntrillende tobarnsmødre i tredveåra, på vei fra en kafé til en annen. Like sikkert som at det er snø på fortauskantene og glatt veibane går disse fire i bredden. Du møter dem, og stopper for å la de passere, men her insisterer jentene, og i irritasjon kjører de over foten din med sine SUV-lignende Trends for Kids-vogner. Beskjeden deres er tydelig: Vi går i bredden. Samfunnssvaret burde være like klart: Inndragning av by-lappen, og forvisning til utenfor Ring 3.

3) Du tar T-banen hjem, og vil komme deg av. Foran døra står det noen som skal videre i samme retning. De tar en slurk av Battery-boksen og trykker intenst på døråpneren når T-banen sakker ned de siste meterne før endelig stopp, og de blir stående foran døra når du forsøker å gå av. Ingen inne i vogna kan bevege seg. De som står ved døra skal av, men utenfor døra kommer man seg ikke for der står tenåringene som har det så travelt. Hvis de virkelig tror at T-banen kjører idet de kommer inn i vogna, er de så dumme at det kanskje bare bør være prikkbelastning på by-lappen, men mest sannsynlig er det at seks uker utenfor Ring 3 med et intensivt oppfriskningskurs er tingen.

Gjesteinnlegg: "Hva skal du bli når du blir stor da?"

Dette er et spørsmål som jeg har blitt stilt ofte i det siste. Eller det vil si, spørsmålet lyder gjerne mer som følger; "Hva har du tenkt å bruke det til?" (Med trykk på ordet "det", og med referanse til min pågående mastergrad.)

En venn av meg fortalte at han pleide å få dette spørsmålet i deres årlige familieselskap 1. juledag. Samtalen med diverse gamle tanter pleide å gå omtrent som følger:

Gammel tante: "Nei, Gud a meg, så stor og røslig denne Brumlemann har blitt da!?"
Venn: "Jo,takk.." (i like måte). (Han påsto at han aldri sa det siste).
Gammel tante: "Jeg har fått for øret at du studerer mediepsykologi eller den slags. Hva blir du da, da??"
Venn: "Hmmm...."

For hva skal man egentlig svare på det spørsmålet når man ikke tar en yrkesrettet utdannelse? Et par ganger har jeg sagt at jeg blir en potet. Altså; jeg kan brukes til alt. Problemet med det utsagnet er bare at det ofte krever en nærmere forklaring, siden det bygger på en intern spøk om faget mitt, som sannsynligvis ville vært morsommere for de som ikke til stadighet spør meg om hva jeg skal bli når jeg blir stor. I tillegg til at det sjelden er gøy å måtte forklare sine egne spøker.

Så jeg lurer på om min nye strategi skal være å si at jeg blir lykkelig? Jeg skal bruke utdannelsen min til å bli lykkelig. Eventuelt til å tjene penger. Eventuelt har jeg faktisk også tenkt å bli en potet. En lykkelig, pengetjenende potet. Noe som i det minste vil kunne skremme personen jeg velger å si dette til, fra å stille meg det samme spørsmålet ved en senere anledning.

Hilsen biologen Ackerman

We live on the leash of our senses. Although they enlarge us, they also limit and restrain us, but how beautifully… To understand, we have to use our heads, meaning and minds… Most people think of the mind as being located in the head, but findings suggest that the mind doesn’t really dwell in the brain but travels the whole body on caravans of hormone and enzyme, busily making sense of the compound wonders we catalogue as touch, taste, smell hearing, vision (Ackerman 1991 i Markham 2007:338).

Gjesteinnlegg: Jeg er ikke singel, jeg er alene.

Siden dette er en singelblogg, akter jeg å benytte anledningen til å fortelle om en alternativ singelverden. Det hele bunner nok i mitt ambivalente forhold til både begrepet singel og til monogame forhold. For meg er begrepet singel sterkt knyttet til sjekking og den evige kampen om å finne denne "ene". Noe jeg har vanskelig med å identifisere meg med. Jeg er for det første ikke spesielt fan av sjekking, eller dating for den saks skyld. Dess flere regler og maler for hvordan jeg skal bli kjent med folk, dess mer uinteressant synes jeg det er. Og bakt inn i begrepet singel ligger det bøttevis med regler.

Jeg tror heller ikke på at det kun finnes én rett person der ute. Jeg tror at den du ender opp med avhenger av flere ting som for eksempel tid, sted og rom. Dessuten tviler jeg på at én person alene kan tilfredsstille alle mine behov. Og et livslangt forhold med kun én person ser jeg på som komplett umulig. Det er alt for mange andre fristelser der ute, alt for mange gode opplevelser til at jeg er villig til å inngå et slikt kompromi som monogami er. Men dersom jeg finner en person jeg fungerer bra sammen med og som kan gi meg spillerom til å ikke være monogam, da kan vi godt holde sammen resten av livet.

I stedet for å kalle meg singel, ønsker jeg heller å bruke begrepet alene (vi er tross alt født alene, vi lever alene og vi dør alene). Jeg føler ikke at jeg er på konstant leting, jeg engasjerer meg fint lite i sjekking og jeg ønsker ikke å finne "the one". Jeg har ulike relasjoner til mange mennesker. Noen har jeg sex med, noen har jeg romantiske følelser for og noen forholder jeg meg asexuelt til. Likevel er jeg ikke "opptatt", som i den monogame betydningen. Jeg er ikke del av et "vi", heller ikke en lukket tosomhet. Jeg er alene.

I skrivende stund har jeg to romantiske relasjoner og en sexuell. De to romantiske bor i hver sin by, i hvert sitt land. Den sexuelle bor i samme by som meg. Jeg har aldri vært fan av romantiske langdistanse forhold, men så fort jeg ikke trengte å være monogam gjorde det meg ingenting. Det gir meg på den ene siden muligheten til å gi slipp på alt annet, være fullstendig oppslukt og nyte hvert sekund når vi er sammen. Mens det på den andre siden gir meg muligheten til å kun fokusere på meg selv når de ikke er her.

Rene sexrelasjoner kan for mange være vanskelig. Jeg tror det handler mest av alt om hvor kjent du er med dine egne følelser. Jeg vet for eksempel utrolig godt forskjellen på det å være betatt, tiltrukket av og forelsket i. Jeg har også erfart at jeg kan være kroppslig, sexuelt og mentalt forelsket i folk. Sexrelasjonen jeg har i Oslo er jeg ekstremt sexuelt forelsket i. Vi har hatt sex i over et halvt år nå. Det er ganske bra jobba i og med at vi ikke har noen andre romantiske følelser involvert.

Det er likevel ikke sånn at ikke-monogame relasjoner ikke forholder seg til regler. Forskjellen fra monogami er at vi ikke blindt adopterer de kulturelle normene for forhold, men at vi i samarbeid setter opp et sett regler som gjelder spesielt for oss. Slik at vi best mulig kan tilfredsstille alle partenes behov. Noen ganger må man gjøre kompromier, andre ganger trenger man nesten ikke snakke om det i det hele tatt. Nøkkelordene er uansett ærlighet og kommunikasjon.

For meg er ikke-monogame forhold frihet og en rivløselse fra kulturens disiplingering av kroppene våre. Jeg navigerer riktig nok innen for et sett av regler, men de nødvendigvis ikke spesielt normative og de føles bra for meg og de menneskene jeg har laget dem med. Ikke-monogami gjør meg dessuten mindre ambivalent og stressa for romantiske relasjoner, fordi det ikke innebærer en tvangstrøye med løfte om evig troskap. Derfor er jeg hverken opptatt eller singel, men alene.

Himmelkunst

Høsten er fin altså <3
Da kan jeg ta på stor jakke, skjerf og votter og slippe magen ut etter en anstrengende sommer.

Som nevnt tidligere lar jeg meg lett bevege av himmelens tegninger og for et par dager siden da jeg var på vei til biblioteket hadde det dannet seg noen fantastiske haugskyer farget rosa ned mot horisonten. Jeg ble stående å se et kort øyeblikk før jeg hastet inn på biblioteket. På vei ut en kort stund etter satt solen litt lavere og en sløret himmel i rosa og gyllent viste seg. bladene på trærne var fantastisk oransje og lyset så vakkert at jeg fikk tårer i øynene og måtte stoppe opp for å ta det hele inn. Noe så nydelig. Jeg har visst blitt en sånn en lettrørt dame. Ordentlig teit, men ganske fint også.

Øve øve, danseskole i morgen

Dansing kommer ikke av seg selv, så her er det bare å 'en to trippelsteg trippelsteg' til fin musikk :)

Student søker selskap i høstmørket

Han jeg ikke kommer i kontakt med på en god måte er mannen fra 3. etasje, heretter kalt Filosofen. Det synes som problemet på mange måter kun er knyttet til relasjonen mellom oss. Det er like som vi sammen gjør det vanskelig å komme i kontakt. Vi, eller kanskje jeg, unngår øyenkontakt når det hadde vært fordelaktig. Hvorfor er det slik? Kanskje jeg skjønner at han ikke er noe for meg? Kanskje jeg er redd han skal finne ut at jeg ikke er noe for ham, slik at jeg unngår å ta kontakt for å slippe å bli avvist?

Her om dagen skrev jeg en lapp til ham hvor jeg inviterte han på kaffe, brettet et flott papirfly som jeg tenkte jeg kunne kaste i hans retning, men siden jeg plutselig fikk litt dårlig tid, så la jeg det bare fra meg der jeg pleier å sitte. Dagen etter hadde vaskemannen stukket av med det og jeg (som sjelden anerkjenner skjebnen) tenkte det var et tegn fra oven. Jeg og Filosofen har ingen fremtid foran oss. Det skal ikke være så vanskelig så tidlig. Ikke at jeg tror jeg hadde kastet papirfly til ham uansett, men det var en symbolsk handling om at jeg skulle ta initiativ, men som så ble avlyst.

En relasjon som både ligner og skiller seg fra denne er den jeg har til han eksterne studenten som sitter på lesesalen i helgene. Jeg tror vi kan kalle ham Høyremannen, han er en sånn en skjortetype. Vi treffes ikke så ofte, men i motsetning til filosofen tar han kontakt og prater og stiller interesserte spørsmål. Ikke en eneste gang har jeg vurdert å sende papirfly. Venner på facebook har vi også blitt.

Hvilke krav kan man stille til folk for at de skal telles som interessante? Må de være på facebook? Må man komme i prat med dem? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har hatt avstandsforelskelser som bare varer og varer og som ikke jeg ikke blir det minste utålmodig av at ikke blir til noe. Slike lyser opp hverdagen når de dukker opp på kafeen eller i kantina, eller leser avisen ved administrasjonsdisken. Men andre relasjoner blir jeg langt mer utålmodig av at ikke utvikler seg. Hvorfor har man ulike forventninger til relasjonene? Hvorfor er relasjonene til de jeg syns er spennende så ulike? Hva er forskjellen på Høyremannen og Filosofen?

Papirfly eller flaskepost?

Hvordan kommer man i kontakt med folk man ikke vet navnet på, ikke har nummeret til, ikke er venner med på facebook eller de rett og slett ikke befinner seg på facebook? Jada, det er nok en døende art, men hvordan gjør man det, liksom? Man kan jo gå bort til personen og si noe slikt som: Du er ikke litt kaffetørst? Blir du med på kafeen en tur?

Hvorfor fremstår slike alternativer som umulige? Det er vel både psykologiske og sosiale faktorer som spiller inn på slike forhold, slik som mangel på mot, mangel på selvtillit, usikkerhet rundt svaret man kan komme til å få. Eller det kan være at det ikke passer deg i de sosiale kontekstene man møter disse menneskene å spørre om noe slikt.

Finnes det kommunikasjonsformer som ikke er like skremmende som ansikt-til-ansikt samhandling? Kanskje man kan bruke papirfly eller flaskepost? Problemet da er  ¹forespørselen kommer ikke frem til den intenderte mottakeren, samt hvordan skal den andre personen respondere? Eller et helt opplagt motargument:  ²man kommer til å fremstå kanskje mer eksentrisk enn man liker å fremstille seg selv.

Fortsettelse følger…

Brillefrøken II, en liten oppklaring

Jeg har en venninne som har tatt et fag om optikk (tror jeg det var) og her kommer en liten redegjørelse fra den kommende doktoren: - 0.5 (dioptrier) betyr at... ja, først trenger vi en definisjon:

En dioptrie er

• FORMEL: dioptrie = 1 / f

der f er fokuslengden til linsen du har i øyet.

Når man har perfekt langsyn sier man at fokus er uendelig langt unna øyet.
Altså: dioptrie = 1/ uendelig = 0.
Når din dioptrie er -0.5, betyr det redusert fokusevne, og at ditt fokus er 2 m unna øyet ditt.

• f = 1/dioptrie = 1/0.5 = 2 (Minus eller pluss står for konveks eller konkav linse).

Brillefrøken

Etter 5 år på skolebenken ser jeg stadig dårligere på avstand, så i dag var jeg innom optiker Rune og tok en synstest, ganske ubehagelig, forresten. Syns jo ikke jeg ser noe særlig i det hele tatt og pleier å bryte ut 'jeg ser INGEN TING!' med jevne mellomrom, men Rune gav meg en lapp hvor det stod -0.5… Det betyr at jeg ser ganske godt til svaksynt å være. De som ikke trenger sterkere briller enn dét bruker dem etter behov, sa Rune. I motsetning til… tenkte jeg. Nok om det.

Så var det en runde i butikken for å se hva han kunne by på. Jeg startet det hele med å si at jeg ikke er svensk og at jeg ikke klarer å 'pulle off' de kuleste brillene, noe som førte til at jeg nesten ikke fikk sett noe jeg likte. Det ene kjerringbrilleparet etter det andre. Skjønte at jeg ikke kom til å finne noe særlig der, så jeg gikk etter ikke lenge, når Rune virket lei. Fikk med meg to par briller til hjemlån 'for å få tilbakemelding hjemme' som han sa. 

Vanskelige greier, dette med å velge hva man skal ha i ansiktet. Syns liksom det er vanskelig å finne en kul t-skjorte, men den kan man jo legge innerst i skapet når man innser at den ikke egentlig var så…

Fordommer går alle veier...

Er ikke så godt å si hvem som tar feil... Jeg tror kanskje begge har rett

Sukk...

Er det ikke vakkert, dere? Kjenner på meg at om mine venner fortsetter å ta så vakre bilder av himmelen så ender de opp her alle sammen! Jeg er alvorlig svak for kunsten himmelen lager selv hver dag, blir stadig stående å se opp.

Deilig optimisme kanskje...

Travel travel, men ingen reise...

Veilederen min* sier det er in å være travel. Buzzy is the new black liksom. Er man ikke travel så regnes man rett og slett ikke med. Med dét kan jeg si jeg har en svært så trendy timeplan og noen av vennene mine er rett og slett trendsettende! Doktorgradsstipendiater, noen som er nye i arbeidet sitt, en hel drøss med møteløver og kun et fåtall som kan ta ting på sparket. Med det vil jeg si at nå er det vel snart så mange som er in at det er på tide at det degraderes til ut. Om det blir in ha god tid, så vil kanskje færre av oss dø av hjerteinfarkt innen vi fyller 40. *håpe håpe*

*Ja, jeg er jo masterstudent, så da har jeg veileder, jeg har til og med en biveileder.

Trykk her for reisesang.

Flotte høsthimmelen :)

Dansesjarmører

I 6 uker har jeg nå fulgt et svingkurs for nybegynnere. De første ukene var det fryktelig klønete, men nå begynner det å ta seg veldig opp. Gutta lærer seg å føre og jeg lærer meg å ikke bestemme alt mulig, men heller la meg lede (veldig behagelig faktisk :) ). Mange har nå falt fra og det er tynnere i rekkene. Merker plutselig hvor godt sjekketriks det er å kunne danse altså. De trenger ikke være så veldig høye, mørke og mystiske for å nå frem liksom. Bare nevner det…

Hør på denne :)

søndagsinspirasjon

spill den høyt, gjerne på ipoden på øret <3 trykk her

Statusoppdatering

Etter en hektisk sommer med alkohol og drama i sentrum har jeg falt til ro i høstmørket. Kun ved få anledninger møter jeg potensielle mennesker å date og det er da jevnt over ikke på steder man kan komme til å flørte åpenlyst. Jeg har også sluttet å gå på by’n for å få oppmerksomhet, men heller noe som ligner kafébesøk med venninner, bare på pub.

Likevel så har jeg hønk som sitter på lesesalen i 3. etasje (jeg sitter i 2. etasje) som jeg kan nyte synet av når vi tilfeldigvis møtes på pauserommet (jeg har en tendens til å hente meg te så ofte nå at jeg har måttet bytte til koffeinfri sådan for ikke å dehydreres fullstendig). På søndager er det også en ekstern student som sitter på lesesalen jeg pleier å sitte på (hans lesesal er stengt på søndager) som jeg faktisk har kommet i prat med. Veldig hyggelig type, men på en sånn ’seriøs og høyrestemmende’ måte. På jobb har jeg en litt annen relasjon med en som brutalt avviste meg i sommer. Han er ikke spesielt noe som helst, men en artig type som jeg håpet jeg kunne kline litt med på julebordet. Han har nok et litt ambivalent forhold til flørtingen min. Han overser meg og gir meg oppmerksomhet annenhver gang. Tror ikke det har slått ham at jeg ikke er forelsket i ham, men kun ser på ham som underholdning. Mennesker… vi er nok litt selvsentrerte innimellom.

Det var historien om de jeg syns er spennende i min hverdag. Fint utvalg til tross for at jeg har gått i hi for vinteren, er det ikke?