Han jeg ikke kommer i kontakt med på en god måte er mannen fra 3. etasje, heretter kalt Filosofen. Det synes som problemet på mange måter kun er knyttet til relasjonen mellom oss. Det er like som vi sammen gjør det vanskelig å komme i kontakt. Vi, eller kanskje jeg, unngår øyenkontakt når det hadde vært fordelaktig. Hvorfor er det slik? Kanskje jeg skjønner at han ikke er noe for meg? Kanskje jeg er redd han skal finne ut at jeg ikke er noe for ham, slik at jeg unngår å ta kontakt for å slippe å bli avvist?
Her om dagen skrev jeg en lapp til ham hvor jeg inviterte han på kaffe, brettet et flott papirfly som jeg tenkte jeg kunne kaste i hans retning, men siden jeg plutselig fikk litt dårlig tid, så la jeg det bare fra meg der jeg pleier å sitte. Dagen etter hadde vaskemannen stukket av med det og jeg (som sjelden anerkjenner skjebnen) tenkte det var et tegn fra oven. Jeg og Filosofen har ingen fremtid foran oss. Det skal ikke være så vanskelig så tidlig. Ikke at jeg tror jeg hadde kastet papirfly til ham uansett, men det var en symbolsk handling om at jeg skulle ta initiativ, men som så ble avlyst.
En relasjon som både ligner og skiller seg fra denne er den jeg har til han eksterne studenten som sitter på lesesalen i helgene. Jeg tror vi kan kalle ham Høyremannen, han er en sånn en skjortetype. Vi treffes ikke så ofte, men i motsetning til filosofen tar han kontakt og prater og stiller interesserte spørsmål. Ikke en eneste gang har jeg vurdert å sende papirfly. Venner på facebook har vi også blitt.
Hvilke krav kan man stille til folk for at de skal telles som interessante? Må de være på facebook? Må man komme i prat med dem? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har hatt avstandsforelskelser som bare varer og varer og som ikke jeg ikke blir det minste utålmodig av at ikke blir til noe. Slike lyser opp hverdagen når de dukker opp på kafeen eller i kantina, eller leser avisen ved administrasjonsdisken. Men andre relasjoner blir jeg langt mer utålmodig av at ikke utvikler seg. Hvorfor har man ulike forventninger til relasjonene? Hvorfor er relasjonene til de jeg syns er spennende så ulike? Hva er forskjellen på Høyremannen og Filosofen?
Her om dagen skrev jeg en lapp til ham hvor jeg inviterte han på kaffe, brettet et flott papirfly som jeg tenkte jeg kunne kaste i hans retning, men siden jeg plutselig fikk litt dårlig tid, så la jeg det bare fra meg der jeg pleier å sitte. Dagen etter hadde vaskemannen stukket av med det og jeg (som sjelden anerkjenner skjebnen) tenkte det var et tegn fra oven. Jeg og Filosofen har ingen fremtid foran oss. Det skal ikke være så vanskelig så tidlig. Ikke at jeg tror jeg hadde kastet papirfly til ham uansett, men det var en symbolsk handling om at jeg skulle ta initiativ, men som så ble avlyst.
En relasjon som både ligner og skiller seg fra denne er den jeg har til han eksterne studenten som sitter på lesesalen i helgene. Jeg tror vi kan kalle ham Høyremannen, han er en sånn en skjortetype. Vi treffes ikke så ofte, men i motsetning til filosofen tar han kontakt og prater og stiller interesserte spørsmål. Ikke en eneste gang har jeg vurdert å sende papirfly. Venner på facebook har vi også blitt.
Hvilke krav kan man stille til folk for at de skal telles som interessante? Må de være på facebook? Må man komme i prat med dem? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har hatt avstandsforelskelser som bare varer og varer og som ikke jeg ikke blir det minste utålmodig av at ikke blir til noe. Slike lyser opp hverdagen når de dukker opp på kafeen eller i kantina, eller leser avisen ved administrasjonsdisken. Men andre relasjoner blir jeg langt mer utålmodig av at ikke utvikler seg. Hvorfor har man ulike forventninger til relasjonene? Hvorfor er relasjonene til de jeg syns er spennende så ulike? Hva er forskjellen på Høyremannen og Filosofen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar