Comeback!

Endelig! Filosofen er tilbake. Kjekkere enn noen sinne, høflig flørtende og uoppnåelig på en slik måte at det forhåpentligvis ikke forstyrrer meg i min hverdag.

Det nye semesteret er i gang det har krevd en ny plan: lange dager, ingen deltidsjobbing, trening 3 dager i uka. Hyppige, men korte pauser og effektive økter i mellom er det som skal prege arbeidsdagene mine fra nå av. Prosjekt Lever i mai krever sin kvinne.

Håper at en ferdiginstallert avstandsforelskelse ikke skal ta like mye fokus som den siste flingen, samtidig som den gir lys og sommerfugler i studiehverdagen.

Eivind fortsetter å poengtere.

Begrunnelsen for dette er…

Jeg liker ikke passiv setningskonstruksjon. Jeg syns det blir merkelig når man tar vekk subjektet av setningen. Det virker tilslørende. Jeg blir irritert når det blir påstått at det ikke er vitenskapelig å skrive i første-person, eller hva det nå heter. Om det er noen som lurer på hva i alle dager jeg skriver om så dreier det seg om dette fenomenet: Denne oppgaven tar for seg… Begrunnelsen for dette valget er… Når i alle dager har en oppgave gjort noe som helst?! Oppgaven skrives av en person (eller noen ganger flere) som tar valg og som begrunner valgene sine. Jeg er en forkjemper for aktiv setningskonstruksjon. Det virker tydeliggjørende i forhold til hvem som gjør hva med hva/hvem. I denne oppgaven ønsker jeg! Ved å innta et passivt språk mener jeg at man skaper et slør av objektivitet, som jeg som sosialkonstruksjonist mener at er umulig. Det vil være forskeren som tar valgene og som skriver teksten. En tekst uten en forfatter virker objektiv, men dette er kun et slør, en eim av positivisme! 

 

(Ikke blogg i affeksjon sies det, men her er det: blogginnlegget skrevet i brennhet irritasjon.)

Analysemuskler

Som nevnt tidligere er jeg i ferd med å skrive masteroppgave og nå har jeg endelig startet med analysen. Jeg gjør en medieanalyse med et diskursanalytisk utgangspunkt, noe som innebærer at jeg skal ha en kritisk innstilling til den skrevne teksten. Som analysestrategi bruker jeg hevede øyenbryns-metoden: Jasså, så du mener det?! Etter tre dager begynner jeg å bli litt sliten i panna/hodebunnen… Tror jeg er i ferd med å utvikle analysemuskler. Håper ikke jeg får klumpete panne, men at jeg blir bedre på min kritiske innstilling.

Allmenningens tragedie

Rot på pauserommet har en tendens til å hope seg opp, særlig oppvask, men også kjøleskapet kan bli ganske ekkelt innimellom. Reglene for bruk av pauserommet er ganske greie: Rydd sjæl, mora di jobber ikke her. (Noe vi må diskutere en annen gang) Det skulle jo være ganske greit, man vasker og rydder opp etter seg selv. Men som dere sikkert har gjettet fungerer dette ikke i nærheten av optimalt

Mange kjenner nok begrepet allmenningens tragedie? Dette er en spillteori fra teoriretningen Rational Choice Theory (RCT) eller det som kalles teorien om rasjonelle valg på norsk. Teorien beskriver opprettelsen av kollektive goder. Aakvaag (2008:114) skriver at det kollektive godet ’kjennetegnes ved at ingen enkeltaktør kan produsere det på egenhånd, og av at alle kan nyte godt av det når det først er etablert, også de som ikke har bidratt til å produsere det.’ I RCT vil alltid aktørene være rasjonelle, men allmenningens tragedie peker på at kollektiv og individuell rasjonalitet sammenfaller. Dette beskrives som gratispassasjerproblemet.

For å bruke pauserommet som eksempel på fire ulike utfall: Alternativ 1 kan være at hvis ingen rydder blir pauserommet så utrivelig at det ikke kan brukes. Reglene på pauserommet lener seg på alternativ nr 2: alle rydder. I alternativ 3 rydder kun et fåtall/en enkelt etter alle, men dette vil neppe oppleves som rettferdig for den som står med arbeidet og da henfaller det ofte til alternativ 1 etter kort tid. Det vi fleste opplever i slike situasjoner er alternativ 4: de fleste rydder, mens enkelte ikke gjør det. Også dette kan gjøre at pauserommet ikke blir trivelig nok til at man klarer å opprettholde orden. Dette beskrives ofte som Broken Window Theory som vil si at forsømmelse vil ha en akselererende virkning på forfall. Teorien kan nok ha noe for seg. Hva er forskjellen om jeg bare setter koppen min her lizm?

Nå har de akkurat hatt en sjau på pauserommet, men nå, etter 3 dager står det to kopper oppå lappen hvor det står: Du får ikke litt dårlig samvittighet når du setter koppen din her? 1) vask etter deg. 2) sett tingene tilbake i skapet. Tja, vi får se om noen er klare for å vaske disse to koppene og opprettholde orden. Erfaring viser at ordensproblemet har en syklus…

Aakvaag, Gunnar (2008), Moderne sosiologisk teori (Oslo: Abstrakt forlag AS).

Gjesteinnlegg: Skal vi to være venner?

Jeg er nylig ferdig med en mastergrad og er blitt slengt ut i virkeligheten bestående av arbeidsledighet og jobbsøking. I og med at alle mine studiekamerater er spredt litt for vær og vind og vi ikke lenger har noen naturlige møteplasser i form av kaffetraktere eller onsdagstrening, har jeg mistet en sosial plattform uten at den er blitt erstattet av en ny. Dette har satt igang en tankeprossess.

For hva gjør jeg, når jeg står der med ny jobb på et nytt sted der jeg ikke kjenner noen. Hvordan blir man kjent med folk, og viktigere, hvordan blir kjentfolk venner? Det er ikke lenger som i barnehagen hvor et enkelt "Skal vi være venner?" eller "Vil du være med ut å leke?" avgjør saken.

Når og hvordan kommer man over grensen fra å prate med folk på pauserommet eller nikke i forbifarten til å invitere hjem på middag eller avtale å henge uten noen spesiell grunn?

Forslag mottas med takk.

Musikk man ikke digger så mye at man forstyrres av den når man leser

Kings of convenience sier quiet is the new loud. Etter nesten 5 år på universitetet har man lært seg å elske lavmælt musikk ala Angus & Julia Stone og Massive Attack

Skulle ha, burde ha...

Det bærer mot eksamen og tiden er liten til blogging... Vi får ta et bilde i stedenfor

Gjesteinnlegg: "Hva skal du bli når du blir stor da?"

Dette er et spørsmål som jeg har blitt stilt ofte i det siste. Eller det vil si, spørsmålet lyder gjerne mer som følger; "Hva har du tenkt å bruke det til?" (Med trykk på ordet "det", og med referanse til min pågående mastergrad.)

En venn av meg fortalte at han pleide å få dette spørsmålet i deres årlige familieselskap 1. juledag. Samtalen med diverse gamle tanter pleide å gå omtrent som følger:

Gammel tante: "Nei, Gud a meg, så stor og røslig denne Brumlemann har blitt da!?"
Venn: "Jo,takk.." (i like måte). (Han påsto at han aldri sa det siste).
Gammel tante: "Jeg har fått for øret at du studerer mediepsykologi eller den slags. Hva blir du da, da??"
Venn: "Hmmm...."

For hva skal man egentlig svare på det spørsmålet når man ikke tar en yrkesrettet utdannelse? Et par ganger har jeg sagt at jeg blir en potet. Altså; jeg kan brukes til alt. Problemet med det utsagnet er bare at det ofte krever en nærmere forklaring, siden det bygger på en intern spøk om faget mitt, som sannsynligvis ville vært morsommere for de som ikke til stadighet spør meg om hva jeg skal bli når jeg blir stor. I tillegg til at det sjelden er gøy å måtte forklare sine egne spøker.

Så jeg lurer på om min nye strategi skal være å si at jeg blir lykkelig? Jeg skal bruke utdannelsen min til å bli lykkelig. Eventuelt til å tjene penger. Eventuelt har jeg faktisk også tenkt å bli en potet. En lykkelig, pengetjenende potet. Noe som i det minste vil kunne skremme personen jeg velger å si dette til, fra å stille meg det samme spørsmålet ved en senere anledning.

Student søker selskap i høstmørket

Han jeg ikke kommer i kontakt med på en god måte er mannen fra 3. etasje, heretter kalt Filosofen. Det synes som problemet på mange måter kun er knyttet til relasjonen mellom oss. Det er like som vi sammen gjør det vanskelig å komme i kontakt. Vi, eller kanskje jeg, unngår øyenkontakt når det hadde vært fordelaktig. Hvorfor er det slik? Kanskje jeg skjønner at han ikke er noe for meg? Kanskje jeg er redd han skal finne ut at jeg ikke er noe for ham, slik at jeg unngår å ta kontakt for å slippe å bli avvist?

Her om dagen skrev jeg en lapp til ham hvor jeg inviterte han på kaffe, brettet et flott papirfly som jeg tenkte jeg kunne kaste i hans retning, men siden jeg plutselig fikk litt dårlig tid, så la jeg det bare fra meg der jeg pleier å sitte. Dagen etter hadde vaskemannen stukket av med det og jeg (som sjelden anerkjenner skjebnen) tenkte det var et tegn fra oven. Jeg og Filosofen har ingen fremtid foran oss. Det skal ikke være så vanskelig så tidlig. Ikke at jeg tror jeg hadde kastet papirfly til ham uansett, men det var en symbolsk handling om at jeg skulle ta initiativ, men som så ble avlyst.

En relasjon som både ligner og skiller seg fra denne er den jeg har til han eksterne studenten som sitter på lesesalen i helgene. Jeg tror vi kan kalle ham Høyremannen, han er en sånn en skjortetype. Vi treffes ikke så ofte, men i motsetning til filosofen tar han kontakt og prater og stiller interesserte spørsmål. Ikke en eneste gang har jeg vurdert å sende papirfly. Venner på facebook har vi også blitt.

Hvilke krav kan man stille til folk for at de skal telles som interessante? Må de være på facebook? Må man komme i prat med dem? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har hatt avstandsforelskelser som bare varer og varer og som ikke jeg ikke blir det minste utålmodig av at ikke blir til noe. Slike lyser opp hverdagen når de dukker opp på kafeen eller i kantina, eller leser avisen ved administrasjonsdisken. Men andre relasjoner blir jeg langt mer utålmodig av at ikke utvikler seg. Hvorfor har man ulike forventninger til relasjonene? Hvorfor er relasjonene til de jeg syns er spennende så ulike? Hva er forskjellen på Høyremannen og Filosofen?