Er det rart man blir irritert av rosa leketøy?

Morskap, empati og omsorg

Lurer på om min tiltrekning mot folk for tiden er preget av et behov for å ta vare på noen. Jeg har byttet ut seksuell tiltrekning med tiltrekning mot mennesker med omsorgsbehov. Har lagt merke til at jeg for tiden tiltrekkes mer av lukten av tøymykner og hes forkjølelsesstemme enn av rødt hår og skjeggstubb. (Altså, dukker det opp en forkjølet, skjeggete, rødhåret mann med et hint av tøymykner, så går jeg vel av skaftet.)

Kan ikke huske sist jeg var seksuelt tiltrukket av noen sånn på ordentlig. Ikke i fylla, ikke den vanlige Nå har jeg ikke hatt meg siden vet ikke når!. Tanken som slår meg er: Hva om det er den biologiske klokken som tikker? Eggstokkene som rasler? Er det sånn damer får lyst på barn? For jeg har aldri hatt lyst på sånne små snørrete, sutrete vesener som lukter en blanding av tøymykner og gulp. Men ligner ikke dette veldig på beskrivelsen av det jeg tiltrekkes av i mennesker akkurat nå? Er dette et biologisk BAKHOLDSANGREP? Uæææh!

The x-factor

I A-magasinet fra fredag står det så kjekt: Mens en ung kvinne trenger seks øl før hun vil ligge med deg, er den eldre kvinnen villig etter en kopp urtete og et kakestykke. (Jeg lurer på om jeg telles som ung eller om jeg nå kommer inn i en annen kategori.) Uansett så har det lite med alkohol eller kake å gjøre om jeg er villig, som de sier. Jeg lurer på hva som skal til for å få meg på. Man snakker jo om the x-factor, om det vage lille ekstra. Hva er DET? Hva ER det? Kanskje det ikke er meg det står på. Kanskje det er Den Potensielle Elskeren? Dét er jo i hvert fall en skremmende tanke. Hvis det ikke er min villighet, men DPEs villighet, hvilke virkemidler har jeg da? Mangler jeg the x-factor?

Gjesteinnlegg: The dirty little secret

Jeg har blitt fritt villt. Jeg har blitt folks potensielle skitne fantasi. Liker jeg det? Jeg vet ikke.

Jeg var på julebord med jobben. En herlig gjeng med både skeive, halvskeive og streite mennesker av alle slag. Mest musikkinteresserte sjeler med stor variasjon i alder, bakgrunn, osv. Uansett, billig drikke i baren, gratis mat og livlige samtaler og underholdning. Julebord, med andre ord. Det startet egentlig veldig pent. Folk oppførte seg, holdt fingra fra fatet og man fikk danse for seg selv. Helt til klokka ble to..

Etter en lengere dritinteressant samtale med en kollega om feminisme og alfamales, tuslet jeg bort i den andre enden av lokalet. Der ble jeg møtt med en heller ukjent tunge ned i halsen. Det var min kjære halvskeive kollega. Etter å ha rotet rundt i ganene på hverandre en liten stund, mente kollegaen min at det var typen hennes sin tur. Dermed fikk jeg hans tunge tredd ned i halsen og rotet litt rundt i ganen hans også. Jeg takket med det for meg, og snek meg bort til et annet bord.

Der traff jeg noen tilsynelatende hetero kollegaer og pustet lettet ut. Men lettelsen var dessverre kortvarig, for etter at jeg hadde fortalt om den halveisskeive kollegaen og typen hennes, tenkte tydeligvis heterodama ved siden av meg at alt jeg ville nå var å ha en heterodames tunge ned i halsen. Etter litt roting ble jeg sittende stum og lettere sjokkskadet ved siden av henne, mens hun strøk hånden sin oppover låret mitt. Samtidig, tikket det inn en melding fra den halvveisskeive dama: "Har du lyst til å bli med oss hjem?". Litt senere kom: "Sorry, vi liker deg bare så godt begge to".

Så der satt jeg. Med en heterodames hånd på innsiden av låret og et tilbud om trekant med en halveisskeiv dame og typen hennes. Pest eller kolera, sier du? Vær aldri åpent skeiv og singel samtidig, sier jeg. Med mindre du er hypp på å oppfylle alle heteroenes skitne drømmer. Det ble likevel heterodama som trakk det lengste strået. Hun kunne nemlig fortelle meg at jeg var den heiteste dama hun hadde møtt, og hennes våteste lesbiske drøm. At hun hadde type nevnte hun ikke før vi var like utenfor døra mi. Men utro, det var hun ikke. Jeg var jo tross alt ei dame.

En begivenhetsrik kveld vil noen si. Men hva sitter jeg egentlig igjen med? Jeg fikk masse bekreftelse, fikk klina en god del og på toppen av det hele sex. Men følelsen etterpå var likevel denne: Jeg er en fetisj, noe skittent de fantaserer om i hemmelighet. Ikke et faktisk menneske av kjøtt og blod.

Dobbeltmoral

Er det slik at vi alle er dobbeltmoralske? Les Mayzans forrige innlegg.

Sex, kjærlighet og interessante samtaler

Jeg mener det er tre ting man ser etter i et forhold: sex/begjær, den gode samtale og kjærlighet/ omsorg. Jeg mener også at disse tre ikke er mulig å oppdrive i én og samme relasjon. Fryktelig negativ innstilling? Kan nok stemme…

Kyssetrøbbel

Hvor mange dater kan man gå på uten å kysse før man må anse seg selv som en del av hans vennekategori? Burde kanskje sett det tidligere, men det gikk opp for meg på ordentlig i går: Vi dater ikke, vi henger sammen. Jeg er en ny venninne.

Jeg vet jo at jeg har problemer med å skape en romantisk stemning. Altså, jeg kan å flørte, men romantikk er jeg håpløs på. Kanskje fordi jeg syns det er superkleint, slik som TegneHanne, eller fordi jeg syns det ofte starter som et jobbintervju før vi har vært på et par dater eller kjenner hverandre litt fra før av.

Uansett: vi har blitt kjent gjennom høsten, vi har truffet hverandre uten andres selskap bortimot 6 ganger og han har hatt plenty av sjanser til å kysse meg. Maybe he is just not that into me…

Relasjoner III

Hvorfor er det så vanskelig å være venner på tvers av kjønn? Bakgrunnen for dette spørsmålet er observasjonen av dynamikken i vennskap mellom menn og kvinner. For hvor ofte er det man kommer med seksuelle hentydninger når man snakker med venner av samme kjønn? Man legger ofte ikke merke til det engang. En måte å få litt distanse til fenomenet og se det analytisk er å observere en samtale mellom en mann og en kvinne for deretter å la de samme setningene bli uttalt av to av samme kjønn. Da er det lettere å få øye på disse hentydningene, siden de med det samme fremstår som homofile eller lesbiske. Relasjonen fremstår ikke lenger som rent vennskap.

Jeg vil faktisk påstå om at hvis det ikke er noe flørt i lufta i det hele tatt kan det til og med oppfattes som en fornærmelse. Man MÅ liksom anerkjenne hverandre som seksuelle vesener for at samhandlingen skal fremstå som normalt trivelig.

Jeg merker at dette begynner å bli et problem nå som jeg begynner å bli eldre. Vi skal jo liksom ikke være single for bestandig. Jeg vil gjerne være venner med folk jeg møter, både kvinner og menn, men ofte vil den flørtende tonen som anlegges mellom menn og kvinner stå i veien for ordentlige vennskap. Da kan man jo si at Maria, da må du behandle menn og kvinner likt, som venner. Joda, det kan nok stemme det, men nå har det seg slik at jeg godt kunne tenkt meg kjæreste da. Så jeg vil jo ikke bare ha nye venner, jeg ser meg samtidig om etter en jeg kan være glad i og vie mer oppmerksomhet til. Som jeg har nevnt tidligere kan det være vanskelig å virkelig se de menneskene man kategoriserer for rigid. Vennskapsrelasjoner kan ødelegge for romanser og forelskelse kan ødelegge for vennskap.

Taxilys

Jeg syns jo det blir litt teit å date bare for å date, men nå har det gått så lang tid siden forrige date at jeg takket ja til en jeg er ganske sikker på at jeg ikke er tiltrukket av. Hyggelig kar da, så det blir sikkert trivelig. Invitasjonen kom ca 45 minutter etter at jeg endelig kom i snakk med Høyremannen på lesesalen igjen. Han er jo bare sååå…

I Sex and the City bruker de en taximetafor som sier de at menn er som taxier. De kan kjøre rundt i årevis uten å ha taxilyset på, men så skrur de det på og da er den første damen som klyver inn den de ender opp med. Lurer på om det var det som skjedde. At jeg glemte å skru av taxilyset...

Fortsettelse følger.

Sjekketrekanten

På barneskolen lærte vi om branntrekanten: Hva skal til for at noe skal brenne? Jo, du trenger temperatur, brennbart materiale og oksygen. Tar du bort den ene bestanddelen, så har du ikke lenger brann. Sånn er det med sjekking også, det er en rekke ting som må komme i orden for at det skal ta til.

I sjekketrekanten finner vi minst to mennesker, personkjemi og stemning, tar du bort en av dem så vil det ikke fungere. Dette skulle jo være en smal sak, men hovedproblemet er at mennesker har intensjon, noe ingen av bestanddelene i branntrekanten har. Vi klarer ikke bestemme oss for hvem som er aktuelle å sjekke, eller kanskje ikke forstå andres handlinger som sjekking. Vi klarer heller ikke nødvendigvis å få til at de menneskene vi liker er folk vi har god personkjemi med. I tillegg, som vi så i Maries siste innlegg, så klarer vi ikke å lage stemning, selv om personene og kjemien er tilstede.

Av og til tenker jeg at vi har for strenge krav til person og kjemi. Andre ganger så tenker jeg at vi må da kunne lære å lage stemning. Det eneste vi kan være sikre på er at vi mennesker er komplekse vesener som ofte gjør ting vanskeligere for oss selv enn de er.

Papirfly i flere sjangere

Oppfølging av papirfly eller flaskepost.

Kjære Filosofen,
Jeg tenker på deg dagen lang og skulle ønske du hadde øyne for meg også. Jeg klarer ikke snakke med deg når du er tilstede, holdt i sjakk av forelskelsens sterke armer.

Inderlig hilsen Maria

Til Filosofen!
Maria spør om sjangs. Sett kryss:

Ja
Nei
Kanskje

Hilsen Marie

Hei Filosofen!
Vi er en gjeng som skal drikke øl på fredagskvelden etter jobb. Bli med da!
Hilsen Maria

Vil du verra med mæ hjæm i natt? Ska vi sov i samme sæng i natt? Hvis du tøøøør?

 

Gjesteinnlegg: Hvorfor kan ikke jeg ha en kompis?

Jeg ser ikke mamma så ofte, mest på grunn av den lange avstanden mellom oss, men vi snakker sammen på telefonen. Hver gang vi snakker vil hun gjerne høre om hvordan det står til i livet, og uttrykker av og til en bekymring over at jeg ikke ser ut til å ha styr på noen ting. ”Hva skal du i helgen?” spør mamma meg, og jeg svarer kanskje at ”Jeg skal jobbe”. ”Treffer du noen hyggelige mennesker på jobben da?” pleier hun å respondere med, og jo da, det er nok av hyggelige mennesker der. Hver kveld etter arbeid avslutter vi med en gruppeklem. Men det er nok ikke det min mor er interessert i. I mammas spørsmål ligger det nemlig noe mer enn bare en generell undring om hvem jeg omgås med. Det hun gjerne vil vite, uten å spørre for direkte, er om jeg har funnet meg en mann. Andre ganger når vi snakker på telefonen sier jeg kanskje til mamma at ”… i kveld så skal jeg ut med en kamerat å ta en øl” ”Å!!! Hvem er denne karen?” svarer hun entusiastisk, og jeg må nok en gang skuffe henne med at han nok dessverre er gift eller homoseksuell. ”Nåja, hyggelig blir det vel lel” sier hun, men etter at vi har lagt på rører så tenker jeg: Hvorfor kan ikke jeg ha en kompis? Hvorfor skal alltid en relasjon til det andre kjønn (for noen eventuelt det samme kjønn) kobles opp til en seksuell/romantisk relasjon?

Hvorfor kan jeg ikke ha en kompis? Jeg har hatt mange gode og nære kompiser opp igjennom åra, men den tette relasjonen varer sjeldent veldig lenge. Hvorfor kan man kanskje spørre? Svaret er at han ofte får seg en dame, som ikke synes det er så kult (eller så synes han ikke selv det er passene) at han ligger på min sofa en søndag ettermiddag og ser på film. Forstår ikke hva som er problemet. Hadde jeg vært interessert så skulle jeg ha hoppet på han, og revet av han klærne for lenge siden. Jeg har også hatt kompiser som aldri får seg dame, men jeg mister de også. Hvorfor det da? Jo, jeg har ved et par tilfeller endt i høyet, med denne kompisen, og i kraft av dette skapt et problem. Selv om ingen av oss legger så veldig mye i det, det var kanskje bare øyeblikkets behov for nærhet, så vet vi begge at nå har vi ”tulla” med relasjonen. Vi har (ubevist eller bevist) gått fra ”å bare være venner”, til ”å potensielt bli noe mer”. Æsj tenker jeg alltid. Av erfaring vet jeg at etter å ha sett hverandre nakne så skal det godt gjøres å gå tilbake til å være (dunk i skulderen og trykk på m’n) ”kamerat”. Hvorfor skal jeg ligge med kompisen min? Er jeg ute av stand til å ha en ikke-seksuell relasjon til en mann?

Sjekking

Når jeg tar meg frem i singeljungelen møter jeg meg selv i døra innimellom. Det skjer ingen ting på sjekkefronten, verken fra min eller fra noen annens side, kan jeg tenke, stille som i grava. Men så gjør det det, og istedenfor å reagere med glede over at noen viser interesse føler jeg ubehag eller irritasjon. Spørsmålet som dukker opp innimellom er Kan sjekking være feil? Når er det feil å bli sjekket opp?

Jo, nå skal du høre: På treningsstudio! sa en kompis. Hmm… er det feil da? Om man kommer i prat etter eller før en spinningtime, er det alltid feil? Er det en generell lov at det ikke er ok å sjekke på treningssenter? Nei, det er nok ikke det. På jobb! blir det foreslått, men avvist av den som foreslo det, nei, det kan jo være krydder med en flørt på jobben. Av sjefen da? Ja, vil jeg gjerne si, sjefen skal ikke misbruke sin maktposisjon og vi damer skal i hvertfall ikke ligge oss til topps. Men hva om han er skikkelig kjekk og smart da?

Jeg tror at vi nå er der at vi må snakke om hvem som kan sjekke opp hvem. Jeg har generelt mer tiltrekningskraft på de som er en god del eldre enn meg, noe som har gjort at jeg har satt noen krav til alder for å anse sjekkingen som positiv. Men en god venninne av meg har vært sammen med en som er 12-14 år eldre enn seg i flere år nå og han er innenfor blant oss, selv om han er eldre. Altså er alder heller ingen generell lov. Likevel vil jeg påpeke at man ofte har mer til felles med folk på sin egen alder, men har man nok felles, så er alder ingen hindring.

Så alder og kontekst er ikke generelle lover, men interesser har også dukket opp som tema: Hva med interesser og utdannelse? Jeg har blant annet datet eller vært i forhold med både en mekaniker, en med master i informatikk, en med master i filosofi og en malemester. Var det mangel på felles interesser som gjorde at det ikke funket i lengden? Ikke godt å si, mellommenneskelige relasjoner er langt mer komplekse enn at man kan peke på én ting som fikk tua til å velte. Det jeg kan være sikker på er at det ikke var utdannelse eller interesser som gjorde at det var greit å bli flørtet med.

Fortsettelse følger…

Gjesteinnlegg: Jeg er ikke singel, jeg er alene.

Siden dette er en singelblogg, akter jeg å benytte anledningen til å fortelle om en alternativ singelverden. Det hele bunner nok i mitt ambivalente forhold til både begrepet singel og til monogame forhold. For meg er begrepet singel sterkt knyttet til sjekking og den evige kampen om å finne denne "ene". Noe jeg har vanskelig med å identifisere meg med. Jeg er for det første ikke spesielt fan av sjekking, eller dating for den saks skyld. Dess flere regler og maler for hvordan jeg skal bli kjent med folk, dess mer uinteressant synes jeg det er. Og bakt inn i begrepet singel ligger det bøttevis med regler.

Jeg tror heller ikke på at det kun finnes én rett person der ute. Jeg tror at den du ender opp med avhenger av flere ting som for eksempel tid, sted og rom. Dessuten tviler jeg på at én person alene kan tilfredsstille alle mine behov. Og et livslangt forhold med kun én person ser jeg på som komplett umulig. Det er alt for mange andre fristelser der ute, alt for mange gode opplevelser til at jeg er villig til å inngå et slikt kompromi som monogami er. Men dersom jeg finner en person jeg fungerer bra sammen med og som kan gi meg spillerom til å ikke være monogam, da kan vi godt holde sammen resten av livet.

I stedet for å kalle meg singel, ønsker jeg heller å bruke begrepet alene (vi er tross alt født alene, vi lever alene og vi dør alene). Jeg føler ikke at jeg er på konstant leting, jeg engasjerer meg fint lite i sjekking og jeg ønsker ikke å finne "the one". Jeg har ulike relasjoner til mange mennesker. Noen har jeg sex med, noen har jeg romantiske følelser for og noen forholder jeg meg asexuelt til. Likevel er jeg ikke "opptatt", som i den monogame betydningen. Jeg er ikke del av et "vi", heller ikke en lukket tosomhet. Jeg er alene.

I skrivende stund har jeg to romantiske relasjoner og en sexuell. De to romantiske bor i hver sin by, i hvert sitt land. Den sexuelle bor i samme by som meg. Jeg har aldri vært fan av romantiske langdistanse forhold, men så fort jeg ikke trengte å være monogam gjorde det meg ingenting. Det gir meg på den ene siden muligheten til å gi slipp på alt annet, være fullstendig oppslukt og nyte hvert sekund når vi er sammen. Mens det på den andre siden gir meg muligheten til å kun fokusere på meg selv når de ikke er her.

Rene sexrelasjoner kan for mange være vanskelig. Jeg tror det handler mest av alt om hvor kjent du er med dine egne følelser. Jeg vet for eksempel utrolig godt forskjellen på det å være betatt, tiltrukket av og forelsket i. Jeg har også erfart at jeg kan være kroppslig, sexuelt og mentalt forelsket i folk. Sexrelasjonen jeg har i Oslo er jeg ekstremt sexuelt forelsket i. Vi har hatt sex i over et halvt år nå. Det er ganske bra jobba i og med at vi ikke har noen andre romantiske følelser involvert.

Det er likevel ikke sånn at ikke-monogame relasjoner ikke forholder seg til regler. Forskjellen fra monogami er at vi ikke blindt adopterer de kulturelle normene for forhold, men at vi i samarbeid setter opp et sett regler som gjelder spesielt for oss. Slik at vi best mulig kan tilfredsstille alle partenes behov. Noen ganger må man gjøre kompromier, andre ganger trenger man nesten ikke snakke om det i det hele tatt. Nøkkelordene er uansett ærlighet og kommunikasjon.

For meg er ikke-monogame forhold frihet og en rivløselse fra kulturens disiplingering av kroppene våre. Jeg navigerer riktig nok innen for et sett av regler, men de nødvendigvis ikke spesielt normative og de føles bra for meg og de menneskene jeg har laget dem med. Ikke-monogami gjør meg dessuten mindre ambivalent og stressa for romantiske relasjoner, fordi det ikke innebærer en tvangstrøye med løfte om evig troskap. Derfor er jeg hverken opptatt eller singel, men alene.

Student søker selskap i høstmørket

Han jeg ikke kommer i kontakt med på en god måte er mannen fra 3. etasje, heretter kalt Filosofen. Det synes som problemet på mange måter kun er knyttet til relasjonen mellom oss. Det er like som vi sammen gjør det vanskelig å komme i kontakt. Vi, eller kanskje jeg, unngår øyenkontakt når det hadde vært fordelaktig. Hvorfor er det slik? Kanskje jeg skjønner at han ikke er noe for meg? Kanskje jeg er redd han skal finne ut at jeg ikke er noe for ham, slik at jeg unngår å ta kontakt for å slippe å bli avvist?

Her om dagen skrev jeg en lapp til ham hvor jeg inviterte han på kaffe, brettet et flott papirfly som jeg tenkte jeg kunne kaste i hans retning, men siden jeg plutselig fikk litt dårlig tid, så la jeg det bare fra meg der jeg pleier å sitte. Dagen etter hadde vaskemannen stukket av med det og jeg (som sjelden anerkjenner skjebnen) tenkte det var et tegn fra oven. Jeg og Filosofen har ingen fremtid foran oss. Det skal ikke være så vanskelig så tidlig. Ikke at jeg tror jeg hadde kastet papirfly til ham uansett, men det var en symbolsk handling om at jeg skulle ta initiativ, men som så ble avlyst.

En relasjon som både ligner og skiller seg fra denne er den jeg har til han eksterne studenten som sitter på lesesalen i helgene. Jeg tror vi kan kalle ham Høyremannen, han er en sånn en skjortetype. Vi treffes ikke så ofte, men i motsetning til filosofen tar han kontakt og prater og stiller interesserte spørsmål. Ikke en eneste gang har jeg vurdert å sende papirfly. Venner på facebook har vi også blitt.

Hvilke krav kan man stille til folk for at de skal telles som interessante? Må de være på facebook? Må man komme i prat med dem? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har hatt avstandsforelskelser som bare varer og varer og som ikke jeg ikke blir det minste utålmodig av at ikke blir til noe. Slike lyser opp hverdagen når de dukker opp på kafeen eller i kantina, eller leser avisen ved administrasjonsdisken. Men andre relasjoner blir jeg langt mer utålmodig av at ikke utvikler seg. Hvorfor har man ulike forventninger til relasjonene? Hvorfor er relasjonene til de jeg syns er spennende så ulike? Hva er forskjellen på Høyremannen og Filosofen?

Papirfly eller flaskepost?

Hvordan kommer man i kontakt med folk man ikke vet navnet på, ikke har nummeret til, ikke er venner med på facebook eller de rett og slett ikke befinner seg på facebook? Jada, det er nok en døende art, men hvordan gjør man det, liksom? Man kan jo gå bort til personen og si noe slikt som: Du er ikke litt kaffetørst? Blir du med på kafeen en tur?

Hvorfor fremstår slike alternativer som umulige? Det er vel både psykologiske og sosiale faktorer som spiller inn på slike forhold, slik som mangel på mot, mangel på selvtillit, usikkerhet rundt svaret man kan komme til å få. Eller det kan være at det ikke passer deg i de sosiale kontekstene man møter disse menneskene å spørre om noe slikt.

Finnes det kommunikasjonsformer som ikke er like skremmende som ansikt-til-ansikt samhandling? Kanskje man kan bruke papirfly eller flaskepost? Problemet da er  ¹forespørselen kommer ikke frem til den intenderte mottakeren, samt hvordan skal den andre personen respondere? Eller et helt opplagt motargument:  ²man kommer til å fremstå kanskje mer eksentrisk enn man liker å fremstille seg selv.

Fortsettelse følger…

Dansesjarmører

I 6 uker har jeg nå fulgt et svingkurs for nybegynnere. De første ukene var det fryktelig klønete, men nå begynner det å ta seg veldig opp. Gutta lærer seg å føre og jeg lærer meg å ikke bestemme alt mulig, men heller la meg lede (veldig behagelig faktisk :) ). Mange har nå falt fra og det er tynnere i rekkene. Merker plutselig hvor godt sjekketriks det er å kunne danse altså. De trenger ikke være så veldig høye, mørke og mystiske for å nå frem liksom. Bare nevner det…

Hør på denne :)

Statusoppdatering

Etter en hektisk sommer med alkohol og drama i sentrum har jeg falt til ro i høstmørket. Kun ved få anledninger møter jeg potensielle mennesker å date og det er da jevnt over ikke på steder man kan komme til å flørte åpenlyst. Jeg har også sluttet å gå på by’n for å få oppmerksomhet, men heller noe som ligner kafébesøk med venninner, bare på pub.

Likevel så har jeg hønk som sitter på lesesalen i 3. etasje (jeg sitter i 2. etasje) som jeg kan nyte synet av når vi tilfeldigvis møtes på pauserommet (jeg har en tendens til å hente meg te så ofte nå at jeg har måttet bytte til koffeinfri sådan for ikke å dehydreres fullstendig). På søndager er det også en ekstern student som sitter på lesesalen jeg pleier å sitte på (hans lesesal er stengt på søndager) som jeg faktisk har kommet i prat med. Veldig hyggelig type, men på en sånn ’seriøs og høyrestemmende’ måte. På jobb har jeg en litt annen relasjon med en som brutalt avviste meg i sommer. Han er ikke spesielt noe som helst, men en artig type som jeg håpet jeg kunne kline litt med på julebordet. Han har nok et litt ambivalent forhold til flørtingen min. Han overser meg og gir meg oppmerksomhet annenhver gang. Tror ikke det har slått ham at jeg ikke er forelsket i ham, men kun ser på ham som underholdning. Mennesker… vi er nok litt selvsentrerte innimellom.

Det var historien om de jeg syns er spennende i min hverdag. Fint utvalg til tross for at jeg har gått i hi for vinteren, er det ikke?