Jenter som prater

Mennesker er tolkende vesener, vi vet ikke til en hver tid hva vi kan forvente av de situasjonene vi er i. Noen ganger tror man at situasjonen er en annen enn den faktisk er. Når man oppdager at man har feiltolket situasjonen kan man kanskje føle skam, avhengig av i hvor stor grad feiltolkningen har kastet dårlig lys over noen, men også om man opptrer som respektløs overfor de hverdagsritualene som er knyttet til den situasjonen man er i.

Lesesalen og lørdagens overtramp kan tjene som eksempel: På lesesalen er det strenge regler angående lydnivå, man skal ikke prate og telefonen skal være på lydløs. Vi som sitter her bør se ut som vi jobber med skolearbeid og se konsentrerte ut. Dette er lesesalsritualene. På lesesalen finner vi både kjente og ukjente og om man bare sitter med kjente og man ikke er flere enn to, så ender av og til reglene seg noe: vi kan slå av en prat om det passer for begge. Lesesalen jeg sitter på kan i helgene altså være et sted å prate, hvis vi ikke er flere enn to.

Lørdag var vi fire personer der og kun to av oss kjenner hverandre, så situasjoner som åpner for prat er kun når de to andre er ute til lunsj eller lignende. Som nevnt tildigere sitter Høyremannen her i helgene og noe som utgjør høydepunktet i studiehelgene. På et tidspunkt virker det som det kun er meg og min venninne som befinner oss i rommet. Vi slår av en prat lignende denne (gjengitt fritt etter hukommelsen):

Jeg: blabla hva jobber du med nå?
Hun: blablabla blabla masteroppgaven
Jeg: forresten, han mannen som sitter ved siden av deg er lesesalshønken min.
Hun: oi, så spennende. Hva driver han med her?
Jeg: han studerer jus, arbeidsrett, skal levere oppgaven sin nå snart. Han er veldig hyggelig jeg har snakket med han noen ganger, han stiller spørsmål som får deg til å fremstå som smart. Jeg har ikke den egenskapen. Må prøve å jobbe litt med den der.
Hun: blabla blablabla
Jeg: hvordan går det med… blablabla
Hun: blabla
Jeg og hun: blabla i 10 minutter
HAN: *skramle skramle, reise seg opp og ser trøtt ut bak på lesesalen, ikke på plassen sin*
Jeg: å, hei! Er du her?! *akutt hjertebank, rød i kinnene, aner ikke hva jeg egentlig snakket om*
Han: ja, jeg prøvde å sove litt, men fikk det ikke helt til
Jeg: *uæææææ! og henvendt til venninnen min* Kanskje vi skal gå og snakke utenfor?

Herregud, jeg døde på lesesalen… Ikke at det var sagt noe stygt eller noe, men jeg følte meg så utrolig blottlagt. For å si det slik, jeg kom meg aldri på lesesalen på søndagen og jeg har dødd sånn gradvis litt mindre nå når han tydeligvis har bestemt seg for å sitte her hele uken. Jeg har vendt meg til at han kan dukke opp i synsfeltet når det måtte være og til å nikke høflig om øynene våre møtes. Heldigvis har jeg er solid buffer i det at lesesalen er stappfull hele tiden, siden det er 3 eksamener neste uke og folk stressleser.

Hva har jeg lært av dette? Bare at noen kan ha så tynne legger at man ikke ser dem når man bøyer seg ned for å spionere etter gjenværende medstudenter mellom stolbein og ransler… Ordentlig research er tingen!