Hevder, påstår, forfekter…

Hvem kan mene noe om hva og når kan de mene det? Jo alle kan jo mene hva de vil såfremt de ikke sier det høyt, det er da problemene oppstår.

Hvem kan synse? Mannen i gata kan synse, han som blir spurt i 5 på gata. Hva kan han synse noe om da? Tja, det varierer jo, men menn kan sjelden mene noe om fødsler uten at damer eller noen på vegne av noen damer kommer med en hyttende pekefinger. Ofte kan man synse noe om ting man har erfaring om også: Jeg har jobber her i… Jeg opplevde en gang… Nå har jeg hatt x i 10! år så… Men om man er politiker så bør man ha forskning i ryggen før man kan si noe, da holder ikke erfaring. Om man derimot er professor slipper man til over alt og stilles spørsmål som ekspertvitne, men om det man svarer da ikke samsvarer med den jevne manns oppfatninger kan du være sikker på at han spennes bein på av egne feller: Man skal ikke uttale seg om ting man ikke har forsket på. Bare se på dette sitatet: 'Professor Kristiansen medgir i det minste at han bare synser. Han burde heller forske på årsakene. Og arbeidsplikt for å motta professorlønn ville ikke være urimelig!' (Klassekampen 21.10.09).

Det er jo lett å være enig i at man ikke skal uttale seg om ting man ikke har peiling på, men går vi ikke glipp av en del av debatten da? Det kan jo være at folk kan ha et reflektert forhold til noe de ikke har forsket på. Det kan jo hende at forskningen man viser til ikke egentlig kan si så mye om det fenomenet man faktisk har erfaring med. Bør ikke alle argumenter testes likeverdige?

Problemet er ofte at forskere og professorer tilskrives en autoritet de kanskje ikke er berettiget når de uttaler seg om ting de ikke forsker på. Så da er vi tilbake til status quo: ikke snakk om ting du ikke har peiling på. Ikke rart det er tilsynelatende stille fra forskningsfronten, alle går rundt og lurer på om de egentlig er legitime deltakere i debatten.

Er det rart man blir irritert av rosa leketøy?

Situasjonsdefinisjoner

Vil du endre livet ditt? Hmm… Det er kanskje et litt vel stort spørsmål. Vil du endre relasjoner du inngår i? Vil du endre situasjonen du inngår i? Goffman er en innflytelsesrik sosiolog som har inspirert mange. Som oftest tenker jeg om sosiologien som ulike verktøy for å forklare hvordan ting oppstår, endres eller vedvarer, men Goffman har en teori jeg tror vi kan (jeg håper jeg kan) ta i bruk i praksis. Med en kraftig forenkling sier han at hvis du ønsker å endre situasjonen du er i, kan du opptre som om den allerede er endret. Dette er selvsagt noe vi forhandler om i sosial samhandling og overgangene kan være brå eller glidende.

For eksempel, jeg er i full gang med å snakke om noe fullstendig uinteressant, men så sier hun jeg snakker med: apropo kameler, jeg tenker at… Mellom oss er dette en intern kode som åpner for å skifte samtaleemne. I en sosial setting hvor vi likevel bare sludrer og sladrer vil dette ofte bli akseptert, mens hvis jeg er i ferd med å fortelle om noe stort som har skjedd i livet mitt vil en slik avbrytelse oppfattes som en fornærmelse. Altså, man må føle seg frem når man skal endre situasjonen.

Når det kommer til relasjoner kan det være noe mer komplisert. Hvis vi skal endre en relasjon må vi gjøre handlinger som tilsier at relasjonen er endret. Den andre personen kan godta endringen eller avvise den. Jeg lener meg inn for å få et kyss, den andre personen kan lene seg de siste centimeterne. Jeg inviterer personen på søndagsfilm og håper det oppfattes som en invitasjon til klining. Dette vil kunne endre relasjonen fra vennskap til noe mer. På motsatt måte kan man avlyse den nye relasjonen ved å opptre som om det bare er vennskap. Da må man gjøre vennskapsting og håpe den andre personen godtar den nye relasjonsdefinisjonen.

Ønsk meg lykke til…

Gjesteinnlegg: Vil ikke ha barn

"Nei, jeg vil faktisk ikke ha barn", sier jeg. Du mener jeg er for ung til å mene noe som helst om akkurat det. Ja, for det er jo noe som heter "den biologiske klokka". Og den kommer til å slå inn på et eller annet tidspunkt uansett. Vi er jo skapt for å få barn, føre slekta videre. Det kommer nok når jeg nærmer meg 30. Jeg kommer dessuten til å angre når jeg blir eldre. Hvis jeg lever lenge er det ganske mange år å angre på..

Jeg har hørt dem alle. Og for hver gang jeg hører dem blir jeg mer og mer sikker: Nei, jeg vil fremdeles ikke ha barn. Jeg har for det første på ingen måte et ønske om å ha en levende, voksende skapning inne i magen min. En tikkende bombe som spiser av næringen min, for så å skulle spjære meg opp og komme med hodet først ut av kroppen min.

Jeg har heller ikke noe ønske om å ha ansvar for et eller flere barn resten av livet. Jeg har nok med meg selv. Det er så utrolig mange dårlige foreldre der ute. Verden trenger ikke flere uansvarlige mennesker som ikke tar abort eller tenker gjennom de konsekvensene, det ansvaret, det faktisk er å få barn. Det gjør jeg. Og konklusjonen min er at jeg ikke egner meg som forelder, jeg er ikke interessert.

Jeg tar ansvar ved å frastå fra å få barn. Jeg ønsker ikke å føde, ønsker ikke å oppdra, ønsker ikke å ha en kjernefamilie og synes ikke barn er spennende. Jeg tar ansvar og sier ordene høyt: JEG VIL IKKE HA BARN!

Verden er overbefolka, det er ingen grunn til at jeg skal poppe ut enda en. Det er dessuten ikke alle dyr som får barn heller. Det er ikke naturlig at absolutt alle får barn. Og hvis jeg på mine eldre dager skulle angre, så kan jeg jo adoptere eller bli fosterforelder. Det er ikke verre enn det.

Utvikling II

Allmenningens tragedie

Rot på pauserommet har en tendens til å hope seg opp, særlig oppvask, men også kjøleskapet kan bli ganske ekkelt innimellom. Reglene for bruk av pauserommet er ganske greie: Rydd sjæl, mora di jobber ikke her. (Noe vi må diskutere en annen gang) Det skulle jo være ganske greit, man vasker og rydder opp etter seg selv. Men som dere sikkert har gjettet fungerer dette ikke i nærheten av optimalt

Mange kjenner nok begrepet allmenningens tragedie? Dette er en spillteori fra teoriretningen Rational Choice Theory (RCT) eller det som kalles teorien om rasjonelle valg på norsk. Teorien beskriver opprettelsen av kollektive goder. Aakvaag (2008:114) skriver at det kollektive godet ’kjennetegnes ved at ingen enkeltaktør kan produsere det på egenhånd, og av at alle kan nyte godt av det når det først er etablert, også de som ikke har bidratt til å produsere det.’ I RCT vil alltid aktørene være rasjonelle, men allmenningens tragedie peker på at kollektiv og individuell rasjonalitet sammenfaller. Dette beskrives som gratispassasjerproblemet.

For å bruke pauserommet som eksempel på fire ulike utfall: Alternativ 1 kan være at hvis ingen rydder blir pauserommet så utrivelig at det ikke kan brukes. Reglene på pauserommet lener seg på alternativ nr 2: alle rydder. I alternativ 3 rydder kun et fåtall/en enkelt etter alle, men dette vil neppe oppleves som rettferdig for den som står med arbeidet og da henfaller det ofte til alternativ 1 etter kort tid. Det vi fleste opplever i slike situasjoner er alternativ 4: de fleste rydder, mens enkelte ikke gjør det. Også dette kan gjøre at pauserommet ikke blir trivelig nok til at man klarer å opprettholde orden. Dette beskrives ofte som Broken Window Theory som vil si at forsømmelse vil ha en akselererende virkning på forfall. Teorien kan nok ha noe for seg. Hva er forskjellen om jeg bare setter koppen min her lizm?

Nå har de akkurat hatt en sjau på pauserommet, men nå, etter 3 dager står det to kopper oppå lappen hvor det står: Du får ikke litt dårlig samvittighet når du setter koppen din her? 1) vask etter deg. 2) sett tingene tilbake i skapet. Tja, vi får se om noen er klare for å vaske disse to koppene og opprettholde orden. Erfaring viser at ordensproblemet har en syklus…

Aakvaag, Gunnar (2008), Moderne sosiologisk teori (Oslo: Abstrakt forlag AS).

Gjesteinnlegg: Bylappen

Hvorfor trenger man førerkort for å kjøre bil på brede, opplyste veier, mens man får lov til å tre inn på byens øvrige, og mye smalere og mer kronglete, stier uten videre? Spørsmålet gjør at jeg tar til orde for en ordning der man må oppvise grunnleggende sosiale evner for å få bevege seg fritt innenfor Ring 3. Som mye annen overforenklende sosial teori, tar også denne utgangspunkt i hva man ikke kan, skal eller bør gjøre snarere enn hva som er lov. Jeg illustrerer med noen eksempler. Du ser scenariene for deg:

1) Et lørdagsfullt handlesenter der du selv egentlig ikke har lyst til å være. Du er på vei ned rulletrappa fordi du må handle de tingene det ble umulig å handle i løpet av uka. Bestefar, far og sønn foran deg er høylytte og lukter fjøs. De går av rulletrappa, og stopp! Hvor skal de videre? Det vet de ikke, og dette er stedet de mener det er fornuftig å stoppe for å finne det ut. Med hundre til som kommer rullende inn i løpet av det nærmeste halvminuttet blir de sure fordi det oppstår et press bakfra. Løsning: Har aldri fått by-lappen, og forvises til kurs utenfor Ring 3.

2) Fire venninner, sjekket opp av «kjekkaser» på Fru Hagen for et snaut tiårsiden, nå barnevogntrillende tobarnsmødre i tredveåra, på vei fra en kafé til en annen. Like sikkert som at det er snø på fortauskantene og glatt veibane går disse fire i bredden. Du møter dem, og stopper for å la de passere, men her insisterer jentene, og i irritasjon kjører de over foten din med sine SUV-lignende Trends for Kids-vogner. Beskjeden deres er tydelig: Vi går i bredden. Samfunnssvaret burde være like klart: Inndragning av by-lappen, og forvisning til utenfor Ring 3.

3) Du tar T-banen hjem, og vil komme deg av. Foran døra står det noen som skal videre i samme retning. De tar en slurk av Battery-boksen og trykker intenst på døråpneren når T-banen sakker ned de siste meterne før endelig stopp, og de blir stående foran døra når du forsøker å gå av. Ingen inne i vogna kan bevege seg. De som står ved døra skal av, men utenfor døra kommer man seg ikke for der står tenåringene som har det så travelt. Hvis de virkelig tror at T-banen kjører idet de kommer inn i vogna, er de så dumme at det kanskje bare bør være prikkbelastning på by-lappen, men mest sannsynlig er det at seks uker utenfor Ring 3 med et intensivt oppfriskningskurs er tingen.