Er det rart man blir irritert av rosa leketøy?

Morskap, empati og omsorg

Lurer på om min tiltrekning mot folk for tiden er preget av et behov for å ta vare på noen. Jeg har byttet ut seksuell tiltrekning med tiltrekning mot mennesker med omsorgsbehov. Har lagt merke til at jeg for tiden tiltrekkes mer av lukten av tøymykner og hes forkjølelsesstemme enn av rødt hår og skjeggstubb. (Altså, dukker det opp en forkjølet, skjeggete, rødhåret mann med et hint av tøymykner, så går jeg vel av skaftet.)

Kan ikke huske sist jeg var seksuelt tiltrukket av noen sånn på ordentlig. Ikke i fylla, ikke den vanlige Nå har jeg ikke hatt meg siden vet ikke når!. Tanken som slår meg er: Hva om det er den biologiske klokken som tikker? Eggstokkene som rasler? Er det sånn damer får lyst på barn? For jeg har aldri hatt lyst på sånne små snørrete, sutrete vesener som lukter en blanding av tøymykner og gulp. Men ligner ikke dette veldig på beskrivelsen av det jeg tiltrekkes av i mennesker akkurat nå? Er dette et biologisk BAKHOLDSANGREP? Uæææh!

Hei sveis... ughh!

På en skala fra 1-10, hvor kjip har man lov til å syns lesesalhønkens nye sveis* er? Hvorfor i alle dager har frisøren skamklippet ham? Hva har han gjort for å fortjene å gå rundt og se sånn ut? Jeg har to teorier: Enten er frisøren mann og forsøker, gjennom sitt yrke, å gjøre seg selv relativt mer attraktiv ved å skamfere sine mannlige kunder, eller så er det en kvinne som liker ham så godt at hun ikke ønsker at andre damer skal syns han er noe å se på slik at hun blir den eneste han kan ty til når singellivet blir for ensomt.

Nok teorier om hvorfor. Tilbake til spørsmålet: Har jeg lov til å bli engasjert i hans nye sveis på en slik måte at pulsen øker? Eller er det forbeholdt kjærestepar? Hvor mye kan man bry seg om slikt før man fremstår som totalt overfladisk? Æsj, teit genser, han gidder jeg ikke gå på date med, liksom? For det er jo lov for en singel blindernstudent å ikke engasjere seg i single BI-studenter. Det er også lov til å si, kanskje litt lavt, men likevel, Han er litt liten, jeg føler meg svær ved siden av. Tror ikke det er noe for meg. Men håret da? For det er kanskje heller ikke helt vel ansett om man ikke vil date noen med begynnende håravfall heller.

Kanskje konklusjonen er at hvis jeg dumper han (i den grad man kan dumpe en avstandsforelskelse) så må det være fordi han ikke tilfredsstiller andre krav som er tilsynelatende dypere karaktertrekk enn hans gjerrighet når det kommer til valg av frisør. 

*Ironisk distanse til sangen, den ca like fin som sveisen hans

The x-factor

I A-magasinet fra fredag står det så kjekt: Mens en ung kvinne trenger seks øl før hun vil ligge med deg, er den eldre kvinnen villig etter en kopp urtete og et kakestykke. (Jeg lurer på om jeg telles som ung eller om jeg nå kommer inn i en annen kategori.) Uansett så har det lite med alkohol eller kake å gjøre om jeg er villig, som de sier. Jeg lurer på hva som skal til for å få meg på. Man snakker jo om the x-factor, om det vage lille ekstra. Hva er DET? Hva ER det? Kanskje det ikke er meg det står på. Kanskje det er Den Potensielle Elskeren? Dét er jo i hvert fall en skremmende tanke. Hvis det ikke er min villighet, men DPEs villighet, hvilke virkemidler har jeg da? Mangler jeg the x-factor?

Situasjonsdefinisjoner

Vil du endre livet ditt? Hmm… Det er kanskje et litt vel stort spørsmål. Vil du endre relasjoner du inngår i? Vil du endre situasjonen du inngår i? Goffman er en innflytelsesrik sosiolog som har inspirert mange. Som oftest tenker jeg om sosiologien som ulike verktøy for å forklare hvordan ting oppstår, endres eller vedvarer, men Goffman har en teori jeg tror vi kan (jeg håper jeg kan) ta i bruk i praksis. Med en kraftig forenkling sier han at hvis du ønsker å endre situasjonen du er i, kan du opptre som om den allerede er endret. Dette er selvsagt noe vi forhandler om i sosial samhandling og overgangene kan være brå eller glidende.

For eksempel, jeg er i full gang med å snakke om noe fullstendig uinteressant, men så sier hun jeg snakker med: apropo kameler, jeg tenker at… Mellom oss er dette en intern kode som åpner for å skifte samtaleemne. I en sosial setting hvor vi likevel bare sludrer og sladrer vil dette ofte bli akseptert, mens hvis jeg er i ferd med å fortelle om noe stort som har skjedd i livet mitt vil en slik avbrytelse oppfattes som en fornærmelse. Altså, man må føle seg frem når man skal endre situasjonen.

Når det kommer til relasjoner kan det være noe mer komplisert. Hvis vi skal endre en relasjon må vi gjøre handlinger som tilsier at relasjonen er endret. Den andre personen kan godta endringen eller avvise den. Jeg lener meg inn for å få et kyss, den andre personen kan lene seg de siste centimeterne. Jeg inviterer personen på søndagsfilm og håper det oppfattes som en invitasjon til klining. Dette vil kunne endre relasjonen fra vennskap til noe mer. På motsatt måte kan man avlyse den nye relasjonen ved å opptre som om det bare er vennskap. Da må man gjøre vennskapsting og håpe den andre personen godtar den nye relasjonsdefinisjonen.

Ønsk meg lykke til…

Sex, kjærlighet og interessante samtaler

Jeg mener det er tre ting man ser etter i et forhold: sex/begjær, den gode samtale og kjærlighet/ omsorg. Jeg mener også at disse tre ikke er mulig å oppdrive i én og samme relasjon. Fryktelig negativ innstilling? Kan nok stemme…

Kyssetrøbbel

Hvor mange dater kan man gå på uten å kysse før man må anse seg selv som en del av hans vennekategori? Burde kanskje sett det tidligere, men det gikk opp for meg på ordentlig i går: Vi dater ikke, vi henger sammen. Jeg er en ny venninne.

Jeg vet jo at jeg har problemer med å skape en romantisk stemning. Altså, jeg kan å flørte, men romantikk er jeg håpløs på. Kanskje fordi jeg syns det er superkleint, slik som TegneHanne, eller fordi jeg syns det ofte starter som et jobbintervju før vi har vært på et par dater eller kjenner hverandre litt fra før av.

Uansett: vi har blitt kjent gjennom høsten, vi har truffet hverandre uten andres selskap bortimot 6 ganger og han har hatt plenty av sjanser til å kysse meg. Maybe he is just not that into me…

Utvikling II

Relasjoner III

Hvorfor er det så vanskelig å være venner på tvers av kjønn? Bakgrunnen for dette spørsmålet er observasjonen av dynamikken i vennskap mellom menn og kvinner. For hvor ofte er det man kommer med seksuelle hentydninger når man snakker med venner av samme kjønn? Man legger ofte ikke merke til det engang. En måte å få litt distanse til fenomenet og se det analytisk er å observere en samtale mellom en mann og en kvinne for deretter å la de samme setningene bli uttalt av to av samme kjønn. Da er det lettere å få øye på disse hentydningene, siden de med det samme fremstår som homofile eller lesbiske. Relasjonen fremstår ikke lenger som rent vennskap.

Jeg vil faktisk påstå om at hvis det ikke er noe flørt i lufta i det hele tatt kan det til og med oppfattes som en fornærmelse. Man MÅ liksom anerkjenne hverandre som seksuelle vesener for at samhandlingen skal fremstå som normalt trivelig.

Jeg merker at dette begynner å bli et problem nå som jeg begynner å bli eldre. Vi skal jo liksom ikke være single for bestandig. Jeg vil gjerne være venner med folk jeg møter, både kvinner og menn, men ofte vil den flørtende tonen som anlegges mellom menn og kvinner stå i veien for ordentlige vennskap. Da kan man jo si at Maria, da må du behandle menn og kvinner likt, som venner. Joda, det kan nok stemme det, men nå har det seg slik at jeg godt kunne tenkt meg kjæreste da. Så jeg vil jo ikke bare ha nye venner, jeg ser meg samtidig om etter en jeg kan være glad i og vie mer oppmerksomhet til. Som jeg har nevnt tidligere kan det være vanskelig å virkelig se de menneskene man kategoriserer for rigid. Vennskapsrelasjoner kan ødelegge for romanser og forelskelse kan ødelegge for vennskap.

Begrunnelsen for dette er…

Jeg liker ikke passiv setningskonstruksjon. Jeg syns det blir merkelig når man tar vekk subjektet av setningen. Det virker tilslørende. Jeg blir irritert når det blir påstått at det ikke er vitenskapelig å skrive i første-person, eller hva det nå heter. Om det er noen som lurer på hva i alle dager jeg skriver om så dreier det seg om dette fenomenet: Denne oppgaven tar for seg… Begrunnelsen for dette valget er… Når i alle dager har en oppgave gjort noe som helst?! Oppgaven skrives av en person (eller noen ganger flere) som tar valg og som begrunner valgene sine. Jeg er en forkjemper for aktiv setningskonstruksjon. Det virker tydeliggjørende i forhold til hvem som gjør hva med hva/hvem. I denne oppgaven ønsker jeg! Ved å innta et passivt språk mener jeg at man skaper et slør av objektivitet, som jeg som sosialkonstruksjonist mener at er umulig. Det vil være forskeren som tar valgene og som skriver teksten. En tekst uten en forfatter virker objektiv, men dette er kun et slør, en eim av positivisme! 

 

(Ikke blogg i affeksjon sies det, men her er det: blogginnlegget skrevet i brennhet irritasjon.)

Allmenningens tragedie

Rot på pauserommet har en tendens til å hope seg opp, særlig oppvask, men også kjøleskapet kan bli ganske ekkelt innimellom. Reglene for bruk av pauserommet er ganske greie: Rydd sjæl, mora di jobber ikke her. (Noe vi må diskutere en annen gang) Det skulle jo være ganske greit, man vasker og rydder opp etter seg selv. Men som dere sikkert har gjettet fungerer dette ikke i nærheten av optimalt

Mange kjenner nok begrepet allmenningens tragedie? Dette er en spillteori fra teoriretningen Rational Choice Theory (RCT) eller det som kalles teorien om rasjonelle valg på norsk. Teorien beskriver opprettelsen av kollektive goder. Aakvaag (2008:114) skriver at det kollektive godet ’kjennetegnes ved at ingen enkeltaktør kan produsere det på egenhånd, og av at alle kan nyte godt av det når det først er etablert, også de som ikke har bidratt til å produsere det.’ I RCT vil alltid aktørene være rasjonelle, men allmenningens tragedie peker på at kollektiv og individuell rasjonalitet sammenfaller. Dette beskrives som gratispassasjerproblemet.

For å bruke pauserommet som eksempel på fire ulike utfall: Alternativ 1 kan være at hvis ingen rydder blir pauserommet så utrivelig at det ikke kan brukes. Reglene på pauserommet lener seg på alternativ nr 2: alle rydder. I alternativ 3 rydder kun et fåtall/en enkelt etter alle, men dette vil neppe oppleves som rettferdig for den som står med arbeidet og da henfaller det ofte til alternativ 1 etter kort tid. Det vi fleste opplever i slike situasjoner er alternativ 4: de fleste rydder, mens enkelte ikke gjør det. Også dette kan gjøre at pauserommet ikke blir trivelig nok til at man klarer å opprettholde orden. Dette beskrives ofte som Broken Window Theory som vil si at forsømmelse vil ha en akselererende virkning på forfall. Teorien kan nok ha noe for seg. Hva er forskjellen om jeg bare setter koppen min her lizm?

Nå har de akkurat hatt en sjau på pauserommet, men nå, etter 3 dager står det to kopper oppå lappen hvor det står: Du får ikke litt dårlig samvittighet når du setter koppen din her? 1) vask etter deg. 2) sett tingene tilbake i skapet. Tja, vi får se om noen er klare for å vaske disse to koppene og opprettholde orden. Erfaring viser at ordensproblemet har en syklus…

Aakvaag, Gunnar (2008), Moderne sosiologisk teori (Oslo: Abstrakt forlag AS).

Gjesteinnlegg: Eksen til eksen til eksen

Hva skal man gjøre når den ene eksen din har en greie for eksen til den andre eksen din? Og du allerede har en greie med eksen til eksen til den andre eksen din? Og når den andre eksen din i tillegg leker med lyster du trodde dere var ferdige med?

Det er jo dømt til å bli drama?

Selv om eksen til eksen til den andre eksen din bor i et annet land. Og eksen til den andre eksen din ikke bryr seg om din relasjon til eksen hennes. Og den andre eksen din også synes det er vanskelig å forholde seg til at eksen din og eksen hennes har sex. Og du har sagt til den første eksen din at du ikke vil høre om han og eksen til den andre eksen din. Og den første eksen din synes det er helt greit.

Så blir det jo sabla komplisert..

Gjesteinnlegg: Sjekking = alder og kontekst?

Som en videreutvikling av temaet sjekking, kommer her et innlegg om det å arrangere et tilfeldig møte, noe jeg gjorde forrige fredag. Da er det viktig å 1: Ha en anledning (jeg skulle slutte i jobben min) 2: Få noen andre til å overta planleggingen av arrangementet slik at man selv ikke blir en altfor tydelig aktør (min nå forhenværende sjef tok dette oppdraget). 3: Få personen in question til å dukke opp.

Alt dette var på plass, og det meste lå med andre ord til rette for mitt vel planlagte tilfeldige møte med en som jeg har jobbet med i noen få uker, og som jeg gjerne skulle hatt en anledning til å snakke med/flørte litt med, utenfor jobb. Altså, jeg skulle på date, det var bare det at han ikke visste om det. Nå skal det sies at jeg hadde fått inntrykk av en viss interesse fra hans side også, de gangene vi hadde jobbet sammen, jeg er ikke (eller prøver i alle fall å ikke være) fullstendig selvdestruktiv.

Men nå var det en gang sånn at kvelden endte med lite flørting, og etter litt tankevirksomhet og diskusjon er konklusjonen at settingen muligens var litt feil for å klare å legge opp til en real flørt. Det ble en hyggelig og morsom middag, men samtaleemner var stort sett felles, og det var vanskelig å gi én person veldig mye oppmerksomhet i en slik sammenheng. Setting er altså et poeng. I tillegg sporet jeg litt manglende interesse fra hans side (visste han ikke at han var på date, eller???), og kanskje også etterhvert litt manglende interesse fra min side.

Ingen stor suksess med andre ord, og kvelden endte bisart nok med at jeg på hjemveien ble sjekka opp av en av de andre på jobben min, som faktisk er så ny at vi aldri en gang har jobbet sammen, og denne nye gutten mistenker jeg for å være ENDA yngre enn han som jeg opprinnelig hadde lyst til å sjekke opp. Og jeg som egentlig har konkludert med at jeg er ferdig med gutter, og har lyst på et ekte mannfolk (med dress, intet mindre). Hva skjer med verden liksom?

blaa_linker.no

Da har det seg slik at jeg ikke finner ut av de blå og lilla linkene på siden min og nå klikker det snart for meg... Det er lenge siden jeg bestemte meg for ikke å være redd for internett og programvare av ymse mer eller mindre kompliserte slag. Likevel så hindrer det meg ikke å bli irritert og sint og og.... uæææææ! Hadde aldri trodd at jeg skulle bli så irritert over skrift i blå farge heller.

Nå syns jeg at teknologien skylder meg å funke, jeg har jo gjort alt for at den skal føle seg velkommen i min hverdag. Pliiis!