Gjesteinnlegg: God Kvinnedag!

"Vi måste höja våra röster" med Röda Bönor:

Varför har tjejer så tunna röster.
Varför har tjejer så svårt att höras?
Å va gör en tjej som vill prata
när alla ropar:
VA SÄJER HON
VA VISKAR HON OM
VI HÖR INTE
SNACKA LITE HÖGRE!

Ska en tjej sitta tyst va
å bara hoppas
att någon kille
ska säja det hon tänkt
eller ska hon resa sig upp
andas djupt med magen
och skrika:
OM NI BARA HÅLLER KLAFFEN
OCH LYSSNAR
så hör ni nog vad jag vill säja…

ÅÅÅ TJEJER
ÅÅÅ TJEJER
VI MÅSTE HÖJA VÅRA RÖSTER
FÖR ATT HÖRAS
ÅÅÅ TJEJER…

Gjesteinnlegg: "Natta.."

Vi la oss under hver vår dyne. "Du er så teit," sa hun. Jeg hadde ertet henne for å være full, når jeg var edru. Jeg lo. "Vet du hvor teit jeg skal være nå?" spurte jeg. Så snudde jeg meg med ryggen mot henne og sukket tungt: "Natta.." Selv om jeg ikke så ansiktet hennes kunne jeg levende forestille meg det fornærmede ansiktsuttrykket hennes. "Jah, hvis det skal være på den måten så.." sa hun og slokket lyset. Et halvt minutt senere krøp hun likevel inn under dyna mi. Jeg smilte tilfreds, mens hendene hennes strøk over den nakne kroppen min..

Hevder, påstår, forfekter…

Hvem kan mene noe om hva og når kan de mene det? Jo alle kan jo mene hva de vil såfremt de ikke sier det høyt, det er da problemene oppstår.

Hvem kan synse? Mannen i gata kan synse, han som blir spurt i 5 på gata. Hva kan han synse noe om da? Tja, det varierer jo, men menn kan sjelden mene noe om fødsler uten at damer eller noen på vegne av noen damer kommer med en hyttende pekefinger. Ofte kan man synse noe om ting man har erfaring om også: Jeg har jobber her i… Jeg opplevde en gang… Nå har jeg hatt x i 10! år så… Men om man er politiker så bør man ha forskning i ryggen før man kan si noe, da holder ikke erfaring. Om man derimot er professor slipper man til over alt og stilles spørsmål som ekspertvitne, men om det man svarer da ikke samsvarer med den jevne manns oppfatninger kan du være sikker på at han spennes bein på av egne feller: Man skal ikke uttale seg om ting man ikke har forsket på. Bare se på dette sitatet: 'Professor Kristiansen medgir i det minste at han bare synser. Han burde heller forske på årsakene. Og arbeidsplikt for å motta professorlønn ville ikke være urimelig!' (Klassekampen 21.10.09).

Det er jo lett å være enig i at man ikke skal uttale seg om ting man ikke har peiling på, men går vi ikke glipp av en del av debatten da? Det kan jo være at folk kan ha et reflektert forhold til noe de ikke har forsket på. Det kan jo hende at forskningen man viser til ikke egentlig kan si så mye om det fenomenet man faktisk har erfaring med. Bør ikke alle argumenter testes likeverdige?

Problemet er ofte at forskere og professorer tilskrives en autoritet de kanskje ikke er berettiget når de uttaler seg om ting de ikke forsker på. Så da er vi tilbake til status quo: ikke snakk om ting du ikke har peiling på. Ikke rart det er tilsynelatende stille fra forskningsfronten, alle går rundt og lurer på om de egentlig er legitime deltakere i debatten.

Er det rart man blir irritert av rosa leketøy?

Gjesteinnlegg: Singel med ernæringssykdom?

I dag, som alle andre dager denne uken, har min middag bestått av pasta med løk og en klatt pesto. Som utdannet kokk, og over seks år i restaurantbransjen, bør jeg vite at det ikke klassifiseres som middagsmat. Faktisk så begynner jeg å bli litt bekymret over ernæringsinnholdet i kosten min. Hvilke vitaminer finnes det i løk??? Kan noen fortelle meg det?

Jeg har lenge skyldet på det at jeg er singel og fattig, og at jeg derfor ikke gidder å lage middag, men når jeg tenker meg om, så har jeg ikke vært særlig ivrig til å lage middag da jeg hadde kjæreste eller penger heller.

Gjesteinnlegg: Hvor går egentlig grensen for at man kan skylde på at "miljøet er lite"..?

Han jeg hadde sex med i et år, har nå sex med eksen til eksen min. Før de hadde sex hadde jeg sex med eksen hennes da han var på besøk. Hun jeg har sex med nå hadde sex med han jeg hadde sex med i et år en gang for veldig mange år siden. Hun jeg har lyst til å ha sex med hadde sex med hun jeg har sex med i nesten et år før hun jeg har sex med og jeg hadde sex. Det jeg lurer på nå er hvor lenge jeg må vente etter at jeg har sluttet å ha sex med hun jeg har sex med før jeg kan ha sex med hun jeg har lyst til å ha sex med, uten at hun jeg har sex med skal bli sur?

For kunst? Tast firkanttast #

Morskap, empati og omsorg

Lurer på om min tiltrekning mot folk for tiden er preget av et behov for å ta vare på noen. Jeg har byttet ut seksuell tiltrekning med tiltrekning mot mennesker med omsorgsbehov. Har lagt merke til at jeg for tiden tiltrekkes mer av lukten av tøymykner og hes forkjølelsesstemme enn av rødt hår og skjeggstubb. (Altså, dukker det opp en forkjølet, skjeggete, rødhåret mann med et hint av tøymykner, så går jeg vel av skaftet.)

Kan ikke huske sist jeg var seksuelt tiltrukket av noen sånn på ordentlig. Ikke i fylla, ikke den vanlige Nå har jeg ikke hatt meg siden vet ikke når!. Tanken som slår meg er: Hva om det er den biologiske klokken som tikker? Eggstokkene som rasler? Er det sånn damer får lyst på barn? For jeg har aldri hatt lyst på sånne små snørrete, sutrete vesener som lukter en blanding av tøymykner og gulp. Men ligner ikke dette veldig på beskrivelsen av det jeg tiltrekkes av i mennesker akkurat nå? Er dette et biologisk BAKHOLDSANGREP? Uæææh!

Hei sveis... ughh!

På en skala fra 1-10, hvor kjip har man lov til å syns lesesalhønkens nye sveis* er? Hvorfor i alle dager har frisøren skamklippet ham? Hva har han gjort for å fortjene å gå rundt og se sånn ut? Jeg har to teorier: Enten er frisøren mann og forsøker, gjennom sitt yrke, å gjøre seg selv relativt mer attraktiv ved å skamfere sine mannlige kunder, eller så er det en kvinne som liker ham så godt at hun ikke ønsker at andre damer skal syns han er noe å se på slik at hun blir den eneste han kan ty til når singellivet blir for ensomt.

Nok teorier om hvorfor. Tilbake til spørsmålet: Har jeg lov til å bli engasjert i hans nye sveis på en slik måte at pulsen øker? Eller er det forbeholdt kjærestepar? Hvor mye kan man bry seg om slikt før man fremstår som totalt overfladisk? Æsj, teit genser, han gidder jeg ikke gå på date med, liksom? For det er jo lov for en singel blindernstudent å ikke engasjere seg i single BI-studenter. Det er også lov til å si, kanskje litt lavt, men likevel, Han er litt liten, jeg føler meg svær ved siden av. Tror ikke det er noe for meg. Men håret da? For det er kanskje heller ikke helt vel ansett om man ikke vil date noen med begynnende håravfall heller.

Kanskje konklusjonen er at hvis jeg dumper han (i den grad man kan dumpe en avstandsforelskelse) så må det være fordi han ikke tilfredsstiller andre krav som er tilsynelatende dypere karaktertrekk enn hans gjerrighet når det kommer til valg av frisør. 

*Ironisk distanse til sangen, den ca like fin som sveisen hans

The x-factor

I A-magasinet fra fredag står det så kjekt: Mens en ung kvinne trenger seks øl før hun vil ligge med deg, er den eldre kvinnen villig etter en kopp urtete og et kakestykke. (Jeg lurer på om jeg telles som ung eller om jeg nå kommer inn i en annen kategori.) Uansett så har det lite med alkohol eller kake å gjøre om jeg er villig, som de sier. Jeg lurer på hva som skal til for å få meg på. Man snakker jo om the x-factor, om det vage lille ekstra. Hva er DET? Hva ER det? Kanskje det ikke er meg det står på. Kanskje det er Den Potensielle Elskeren? Dét er jo i hvert fall en skremmende tanke. Hvis det ikke er min villighet, men DPEs villighet, hvilke virkemidler har jeg da? Mangler jeg the x-factor?

Troen på det varige

Jeg sliter med å tro på varighet. Alt går over i noe annet har jeg hørt en gang for lenge siden. Altså ingen ting er varig i sin form. Kroppen forfaller, relasjoner endres, historien er mer eller mindre fragmentert. På pauserommet denne formiddagen hadde jeg en samtale med en venninne om nettopp dette: Ingen ting er varig! Spørsmålet da er om det er positivt eller negativt. Er det et problem at ting går over i andre ting? Jeg føler noen ganger på at når jeg forteller mennesker jeg møter om min (negative) innstilling til tingenes natur, så møtes jeg med bekymrede blikk: Går det bra med deg? Har du det litt vanskelig? Ja, kanskje jeg har det, men dét er jo ikke poenget. Jeg tror vi med fordel kan løfte av oss denne byrden. Det at ting skal vare livet ut. Arbeidslivet er ikke slik, forhold er ofte ikke slik, ingen ting er egentlig slik. Men er det egentlig negativt? Kan vi ikke være der vi er når vi er der og så la fremtiden komme når den kommer? At alt går over i noe annet er også et løfte. Et løfte om endring. For vi har jo en tanke om at utvikling er bra, dét regnes som positivt. Kanskje min innstilling ikke egentlig er så annerledes enn andres? Kanskje det bare handler om hvilke ord vi velger når vi snakker om fremtiden.

Beste bildeblogg på lenge:

http://www.streetartutopia.com/

Gjesteinnlegg: The dirty little secret

Jeg har blitt fritt villt. Jeg har blitt folks potensielle skitne fantasi. Liker jeg det? Jeg vet ikke.

Jeg var på julebord med jobben. En herlig gjeng med både skeive, halvskeive og streite mennesker av alle slag. Mest musikkinteresserte sjeler med stor variasjon i alder, bakgrunn, osv. Uansett, billig drikke i baren, gratis mat og livlige samtaler og underholdning. Julebord, med andre ord. Det startet egentlig veldig pent. Folk oppførte seg, holdt fingra fra fatet og man fikk danse for seg selv. Helt til klokka ble to..

Etter en lengere dritinteressant samtale med en kollega om feminisme og alfamales, tuslet jeg bort i den andre enden av lokalet. Der ble jeg møtt med en heller ukjent tunge ned i halsen. Det var min kjære halvskeive kollega. Etter å ha rotet rundt i ganene på hverandre en liten stund, mente kollegaen min at det var typen hennes sin tur. Dermed fikk jeg hans tunge tredd ned i halsen og rotet litt rundt i ganen hans også. Jeg takket med det for meg, og snek meg bort til et annet bord.

Der traff jeg noen tilsynelatende hetero kollegaer og pustet lettet ut. Men lettelsen var dessverre kortvarig, for etter at jeg hadde fortalt om den halveisskeive kollegaen og typen hennes, tenkte tydeligvis heterodama ved siden av meg at alt jeg ville nå var å ha en heterodames tunge ned i halsen. Etter litt roting ble jeg sittende stum og lettere sjokkskadet ved siden av henne, mens hun strøk hånden sin oppover låret mitt. Samtidig, tikket det inn en melding fra den halvveisskeive dama: "Har du lyst til å bli med oss hjem?". Litt senere kom: "Sorry, vi liker deg bare så godt begge to".

Så der satt jeg. Med en heterodames hånd på innsiden av låret og et tilbud om trekant med en halveisskeiv dame og typen hennes. Pest eller kolera, sier du? Vær aldri åpent skeiv og singel samtidig, sier jeg. Med mindre du er hypp på å oppfylle alle heteroenes skitne drømmer. Det ble likevel heterodama som trakk det lengste strået. Hun kunne nemlig fortelle meg at jeg var den heiteste dama hun hadde møtt, og hennes våteste lesbiske drøm. At hun hadde type nevnte hun ikke før vi var like utenfor døra mi. Men utro, det var hun ikke. Jeg var jo tross alt ei dame.

En begivenhetsrik kveld vil noen si. Men hva sitter jeg egentlig igjen med? Jeg fikk masse bekreftelse, fikk klina en god del og på toppen av det hele sex. Men følelsen etterpå var likevel denne: Jeg er en fetisj, noe skittent de fantaserer om i hemmelighet. Ikke et faktisk menneske av kjøtt og blod.

Comeback!

Endelig! Filosofen er tilbake. Kjekkere enn noen sinne, høflig flørtende og uoppnåelig på en slik måte at det forhåpentligvis ikke forstyrrer meg i min hverdag.

Det nye semesteret er i gang det har krevd en ny plan: lange dager, ingen deltidsjobbing, trening 3 dager i uka. Hyppige, men korte pauser og effektive økter i mellom er det som skal prege arbeidsdagene mine fra nå av. Prosjekt Lever i mai krever sin kvinne.

Håper at en ferdiginstallert avstandsforelskelse ikke skal ta like mye fokus som den siste flingen, samtidig som den gir lys og sommerfugler i studiehverdagen.

Dobbeltmoral

Er det slik at vi alle er dobbeltmoralske? Les Mayzans forrige innlegg.

Situasjonsdefinisjoner

Vil du endre livet ditt? Hmm… Det er kanskje et litt vel stort spørsmål. Vil du endre relasjoner du inngår i? Vil du endre situasjonen du inngår i? Goffman er en innflytelsesrik sosiolog som har inspirert mange. Som oftest tenker jeg om sosiologien som ulike verktøy for å forklare hvordan ting oppstår, endres eller vedvarer, men Goffman har en teori jeg tror vi kan (jeg håper jeg kan) ta i bruk i praksis. Med en kraftig forenkling sier han at hvis du ønsker å endre situasjonen du er i, kan du opptre som om den allerede er endret. Dette er selvsagt noe vi forhandler om i sosial samhandling og overgangene kan være brå eller glidende.

For eksempel, jeg er i full gang med å snakke om noe fullstendig uinteressant, men så sier hun jeg snakker med: apropo kameler, jeg tenker at… Mellom oss er dette en intern kode som åpner for å skifte samtaleemne. I en sosial setting hvor vi likevel bare sludrer og sladrer vil dette ofte bli akseptert, mens hvis jeg er i ferd med å fortelle om noe stort som har skjedd i livet mitt vil en slik avbrytelse oppfattes som en fornærmelse. Altså, man må føle seg frem når man skal endre situasjonen.

Når det kommer til relasjoner kan det være noe mer komplisert. Hvis vi skal endre en relasjon må vi gjøre handlinger som tilsier at relasjonen er endret. Den andre personen kan godta endringen eller avvise den. Jeg lener meg inn for å få et kyss, den andre personen kan lene seg de siste centimeterne. Jeg inviterer personen på søndagsfilm og håper det oppfattes som en invitasjon til klining. Dette vil kunne endre relasjonen fra vennskap til noe mer. På motsatt måte kan man avlyse den nye relasjonen ved å opptre som om det bare er vennskap. Da må man gjøre vennskapsting og håpe den andre personen godtar den nye relasjonsdefinisjonen.

Ønsk meg lykke til…