En av fordelene med å være singel rundt juletider er at jeg slipper å måtte bry meg særlig om hva jeg kjøper som julegaver. Bommer jeg til far, bryr han seg egentlig ikke. Blir moderen skuffa er det bare å nevne en kamerat som har fått barn, og så er alt annet glemt. Og søstern.. vi har terrorisert hverandre fra jeg var 8 til 18, feil gave betyr ingenting mot det faktum at vi kan være i samme rom.
Har man en partner er det brått vanskeligere. Man må finne noe vedkommende faktisk ønsker seg, men samtidig ikke har (spesielt viktig: ikke fikk i fjor), i riktig prisklasse, og som tåler en grundig avalyse av underforstått kommunikasjon. Og så må man virke overbevisende glad over å få twilightsagaen på blueray.
Men det virkelig skremmende er samtalene over lunsjbordet hvor femtiåringene skryter av gavene til barna. Rune kjøpte en mobiltelefon til 5000 kroner til dattera på fjorten (la oss kalle henne Pia). Familien er sikkert velstående, men 5000 kroner må fortsatt være en veldig stor del av luksusbudsjettet til Pia. Her er fallhøyden stor. Tenk om hun ønsket seg en langt mye billigere mobiltelefon slik at hun fikk råd til twilightsagaen på blueray, eller timer i tantrisk yoga slik hun så på trekant?
En av de (få) tingene som frister med å få avkom er å kunne gi poden en tegning av en playstation og sette en hundrelapp på kontoen gjennom året. Slik at jeg kan bruke lunsjene neste jul til å skryte av at jeg lærer gutten om økonomi. Og klage over hvordan han bruker alt for mye penger på pokemonkort.
