Gjesteinnlegg: Vil ikke ha barn

"Nei, jeg vil faktisk ikke ha barn", sier jeg. Du mener jeg er for ung til å mene noe som helst om akkurat det. Ja, for det er jo noe som heter "den biologiske klokka". Og den kommer til å slå inn på et eller annet tidspunkt uansett. Vi er jo skapt for å få barn, føre slekta videre. Det kommer nok når jeg nærmer meg 30. Jeg kommer dessuten til å angre når jeg blir eldre. Hvis jeg lever lenge er det ganske mange år å angre på..

Jeg har hørt dem alle. Og for hver gang jeg hører dem blir jeg mer og mer sikker: Nei, jeg vil fremdeles ikke ha barn. Jeg har for det første på ingen måte et ønske om å ha en levende, voksende skapning inne i magen min. En tikkende bombe som spiser av næringen min, for så å skulle spjære meg opp og komme med hodet først ut av kroppen min.

Jeg har heller ikke noe ønske om å ha ansvar for et eller flere barn resten av livet. Jeg har nok med meg selv. Det er så utrolig mange dårlige foreldre der ute. Verden trenger ikke flere uansvarlige mennesker som ikke tar abort eller tenker gjennom de konsekvensene, det ansvaret, det faktisk er å få barn. Det gjør jeg. Og konklusjonen min er at jeg ikke egner meg som forelder, jeg er ikke interessert.

Jeg tar ansvar ved å frastå fra å få barn. Jeg ønsker ikke å føde, ønsker ikke å oppdra, ønsker ikke å ha en kjernefamilie og synes ikke barn er spennende. Jeg tar ansvar og sier ordene høyt: JEG VIL IKKE HA BARN!

Verden er overbefolka, det er ingen grunn til at jeg skal poppe ut enda en. Det er dessuten ikke alle dyr som får barn heller. Det er ikke naturlig at absolutt alle får barn. Og hvis jeg på mine eldre dager skulle angre, så kan jeg jo adoptere eller bli fosterforelder. Det er ikke verre enn det.

Utvikling II

Gjesteinnlegg: Utvikling

Vel, dette innlegget skulle egentlig handle om alder. Men det er (har jeg funnet ut) et tema som jeg ikke har så mye greie på. Derfor blir dette heller et innlegg om utvikling. Nå kan det jo sies at de to temaene er relaterte, men det er jo nødvendigvis heller ikke tilfellet.

Utvikling kan ha en rent fysisk form – organismer utvikler seg fra et stadie til et annet i en naturlig prosess, som det er relativt vanskelig å påvirke. Dette gjelder også mennesker, altså at vi har et rent fysisk utviklingsløp. Jeg mener at det også finnes en annen form for menneskelig utvikling, eller rettere sagt forventning til utvikling, som jeg her vil kalle den samfunnsmessige forventningshorisont. Det er snakk om hva man forventes å gjøre, og å bruke tiden og livet sitt til, når man er på bestemte stadier i det fysiske utviklingsløpet.

Dette er noe som til en viss grad gjør seg gjeldende i alle livsfaser, men min erfaring er allikevel at disse forventningene øker i intensitet i løpet av 20- og 30- årene. Man forventes i begynnelsen av 20 årene å ha blitt et nogenlunde reflektert og voksent menneske, og kanskje ha begynt å studere. I midten av 20-årene bør man helst vite hva man skal bli, altså hva man skal bruke studiene til. (Og hvis man enda ikke har begynt å studere eller ikke vet hva man vil her i livet, ja, så har man et problem). Når man begynner å nærme seg 30 bør man ha en ok jobb, eller en ikke-ok jobb som man vet kan føre til en ok jobb senere, eventuelt i alle fall vite hva man vil bruke studiene til. (Og siden man egentlig stritter i mot den samfunnsmessige forventningshorisonten ved å fremdeles studere når man er 30 år, så blir man gjerne her klassifisert som den evige student.)

Når man har fylt 30 (og gjerne noe tidligere), er det viktig at man har fått seg kjæreste som kan bli (har blitt) til samboer, for så å bli til mann/kone, og så skal man jo begynne å tenke på barn. 30-årene bør i følge den samfunnsmessige forventningshorisont brukes til å være småbarnsforeldre, det kan dermed bli veldig problematisk hvis man enten får barn tidlig, og kanskje før man har kjæreste/samboer/mann/kone (da blir man plassert i kategorien unge mødre, eventuelt fedre, men det er det ikke lagd TV-program om). Og hvis man ikke har fått barn innen man har fylt 40, eller ikke har lyst på barn, så begynner man å havne veldig langt fra målet i forventningshorisonten, og klassifiseres som barnløs, egoistisk eller temmelig sær.

Og det er nettopp det jeg synes er det mest interessante med den samfunnsmessige forventningshorisonten, du skal liksom komme i mål. Man studerer for å få en bestemt jobb, og så jobber man for å bli kvalifisert til en ny jobb, og så en ny og bedre jobb. Og man dater for å få kjæreste, for å få samboer, for å bli gift, for å få barn. Og DA, men først da, er man i mål. Og så må man jo jobbe for å holde på disse tingene, slik at ikke seieren blir kansellert i etterkant. For, wops, plutselig ble du klassifisert som singel igjen, eller alenemamma, du har rett og slett ikke gjort det du skulle her i livet. I sosiologien brukes begrepet ansvarliggjøring i sammenheng med et stadig mer individualisert samfunn, hvor vi alle blir gjort ansvarlige for vår eventuelle ulykke. Jeg sier bare at det er enda godt at vi ikke tar oss tid til å nyte kontrastene, ulikhetene og motsigelsene i livet – vi kunne jo ende opp med å ha det bra underveis.

 

Relasjoner III

Hvorfor er det så vanskelig å være venner på tvers av kjønn? Bakgrunnen for dette spørsmålet er observasjonen av dynamikken i vennskap mellom menn og kvinner. For hvor ofte er det man kommer med seksuelle hentydninger når man snakker med venner av samme kjønn? Man legger ofte ikke merke til det engang. En måte å få litt distanse til fenomenet og se det analytisk er å observere en samtale mellom en mann og en kvinne for deretter å la de samme setningene bli uttalt av to av samme kjønn. Da er det lettere å få øye på disse hentydningene, siden de med det samme fremstår som homofile eller lesbiske. Relasjonen fremstår ikke lenger som rent vennskap.

Jeg vil faktisk påstå om at hvis det ikke er noe flørt i lufta i det hele tatt kan det til og med oppfattes som en fornærmelse. Man MÅ liksom anerkjenne hverandre som seksuelle vesener for at samhandlingen skal fremstå som normalt trivelig.

Jeg merker at dette begynner å bli et problem nå som jeg begynner å bli eldre. Vi skal jo liksom ikke være single for bestandig. Jeg vil gjerne være venner med folk jeg møter, både kvinner og menn, men ofte vil den flørtende tonen som anlegges mellom menn og kvinner stå i veien for ordentlige vennskap. Da kan man jo si at Maria, da må du behandle menn og kvinner likt, som venner. Joda, det kan nok stemme det, men nå har det seg slik at jeg godt kunne tenkt meg kjæreste da. Så jeg vil jo ikke bare ha nye venner, jeg ser meg samtidig om etter en jeg kan være glad i og vie mer oppmerksomhet til. Som jeg har nevnt tidligere kan det være vanskelig å virkelig se de menneskene man kategoriserer for rigid. Vennskapsrelasjoner kan ødelegge for romanser og forelskelse kan ødelegge for vennskap.

Eivind fortsetter å poengtere.