onsdag 1. februar 2012

Hevder, påstår, forfekter…

Hvem kan mene noe om hva og når kan de mene det? Jo alle kan jo mene hva de vil såfremt de ikke sier det høyt, det er da problemene oppstår.

Hvem kan synse? Mannen i gata kan synse, han som blir spurt i 5 på gata. Hva kan han synse noe om da? Tja, det varierer jo, men menn kan sjelden mene noe om fødsler uten at damer eller noen på vegne av noen damer kommer med en hyttende pekefinger. Ofte kan man synse noe om ting man har erfaring om også: Jeg har jobber her i… Jeg opplevde en gang… Nå har jeg hatt x i 10! år så… Men om man er politiker så bør man ha forskning i ryggen før man kan si noe, da holder ikke erfaring. Om man derimot er professor slipper man til over alt og stilles spørsmål som ekspertvitne, men om det man svarer da ikke samsvarer med den jevne manns oppfatninger kan du være sikker på at han spennes bein på av egne feller: Man skal ikke uttale seg om ting man ikke har forsket på. Bare se på dette sitatet: 'Professor Kristiansen medgir i det minste at han bare synser. Han burde heller forske på årsakene. Og arbeidsplikt for å motta professorlønn ville ikke være urimelig!' (Klassekampen 21.10.09).

Det er jo lett å være enig i at man ikke skal uttale seg om ting man ikke har peiling på, men går vi ikke glipp av en del av debatten da? Det kan jo være at folk kan ha et reflektert forhold til noe de ikke har forsket på. Det kan jo hende at forskningen man viser til ikke egentlig kan si så mye om det fenomenet man faktisk har erfaring med. Bør ikke alle argumenter testes likeverdige?

Problemet er ofte at forskere og professorer tilskrives en autoritet de kanskje ikke er berettiget når de uttaler seg om ting de ikke forsker på. Så da er vi tilbake til status quo: ikke snakk om ting du ikke har peiling på. Ikke rart det er tilsynelatende stille fra forskningsfronten, alle går rundt og lurer på om de egentlig er legitime deltakere i debatten.