Gjesteinnlegg: Skal vi to være venner?

Jeg er nylig ferdig med en mastergrad og er blitt slengt ut i virkeligheten bestående av arbeidsledighet og jobbsøking. I og med at alle mine studiekamerater er spredt litt for vær og vind og vi ikke lenger har noen naturlige møteplasser i form av kaffetraktere eller onsdagstrening, har jeg mistet en sosial plattform uten at den er blitt erstattet av en ny. Dette har satt igang en tankeprossess.

For hva gjør jeg, når jeg står der med ny jobb på et nytt sted der jeg ikke kjenner noen. Hvordan blir man kjent med folk, og viktigere, hvordan blir kjentfolk venner? Det er ikke lenger som i barnehagen hvor et enkelt "Skal vi være venner?" eller "Vil du være med ut å leke?" avgjør saken.

Når og hvordan kommer man over grensen fra å prate med folk på pauserommet eller nikke i forbifarten til å invitere hjem på middag eller avtale å henge uten noen spesiell grunn?

Forslag mottas med takk.

Taxilys

Jeg syns jo det blir litt teit å date bare for å date, men nå har det gått så lang tid siden forrige date at jeg takket ja til en jeg er ganske sikker på at jeg ikke er tiltrukket av. Hyggelig kar da, så det blir sikkert trivelig. Invitasjonen kom ca 45 minutter etter at jeg endelig kom i snakk med Høyremannen på lesesalen igjen. Han er jo bare sååå…

I Sex and the City bruker de en taximetafor som sier de at menn er som taxier. De kan kjøre rundt i årevis uten å ha taxilyset på, men så skrur de det på og da er den første damen som klyver inn den de ender opp med. Lurer på om det var det som skjedde. At jeg glemte å skru av taxilyset...

Fortsettelse følger.

Gjesteinnlegg: Å være stille sammen

"Jeg ender alltid opp med sånne som deg"
"Hva mener du med 'sånne som meg'?"
"Sånne som er innadvendte, som ikke
snakker om følelser og holder ting for seg selv"
"Men har du aldri opplevd hvor deilig det
kan være å bare kjenne i stedenfor å prate?"

Så tilbragte vi dagen sammen i stillhet.
Vi kommuniserte gjennom kroppsspråk og blikk.
Pust og kjærtegn.

Vi sto stille og holdt rundt hverandre.
Vi såpet hverandre inn i dusjen.
Vi hadde sex, og sov i armkroken til hverandre.

Det var intenst, vakkert og nært.
Ikke forvirrende og utrygt som jeg hadde trodd.
Stillheten og nærheten gjorde meg rolig og avslappet,
ømheten og varmen hans gjorde meg trygg.
En tilstand som varte i flere uker.

Helt til den dagen da stillheten ble et uttrykk for avvisning.

Relasjoner

De siste dagene har jeg tenkt på kjæresterelasjoner, både på begynnerstadiet og på avviklingsstadiet. Noen ganger søker man relasjoner for å få bekreftelse. Da er det ikke personen, men bekreftelsen som er målet. Andre ganger søker man relasjoner hvor man kun opplever avvisning. Her vil det være personen som er målet, man søker kanskje ikke avvisningen. Jeg lurer på om det sunneste er om man søker relasjoner av gjensidighet: gjensidig forelskelse og kjærlighet og gjensidig respekt.

Man kan ikke bestille seg en forelskelse. Man kan heller ikke avbestille en upassende forelskelse. Noen fortalte meg engang at man ofte forelsker seg i den andre personens forelskelse, noe som jo kan virke funksjonelt. Men som vi har snakket om flere ganger i denne bloggen stemmer nok ikke dette helt. Det er sjelden det er positivt om noen man selv ikke er interessert i uttrykker sin forelskelse.

På samme måte kan man kanskje ikke avbestille dypere kjærlighet heller. Sorgen må liksom bare gå sin gang. I tillegg må man endre sin relasjon til den andre, gå inn i nye roller. Skal man være venner, ja da må man innta en vennerolle. Alle som har prøvd dette vet at det kan være fryktelig vanskelig. Jeg tror det er viktig at man husker på at man er verdt andres forelskelse og kjærlighet. Man bør ikke være sammen med noen som ikke er sikre på sine følelser. Likevel må vi anerkjenne at relasjoner er langt mer komplekse enn elsker, elsker ikke. Relasjoner befinner seg kanskje mer på en gråskala enn i sort/hvitt.