Hevder, påstår, forfekter…

Hvem kan mene noe om hva og når kan de mene det? Jo alle kan jo mene hva de vil såfremt de ikke sier det høyt, det er da problemene oppstår.

Hvem kan synse? Mannen i gata kan synse, han som blir spurt i 5 på gata. Hva kan han synse noe om da? Tja, det varierer jo, men menn kan sjelden mene noe om fødsler uten at damer eller noen på vegne av noen damer kommer med en hyttende pekefinger. Ofte kan man synse noe om ting man har erfaring om også: Jeg har jobber her i… Jeg opplevde en gang… Nå har jeg hatt x i 10! år så… Men om man er politiker så bør man ha forskning i ryggen før man kan si noe, da holder ikke erfaring. Om man derimot er professor slipper man til over alt og stilles spørsmål som ekspertvitne, men om det man svarer da ikke samsvarer med den jevne manns oppfatninger kan du være sikker på at han spennes bein på av egne feller: Man skal ikke uttale seg om ting man ikke har forsket på. Bare se på dette sitatet: 'Professor Kristiansen medgir i det minste at han bare synser. Han burde heller forske på årsakene. Og arbeidsplikt for å motta professorlønn ville ikke være urimelig!' (Klassekampen 21.10.09).

Det er jo lett å være enig i at man ikke skal uttale seg om ting man ikke har peiling på, men går vi ikke glipp av en del av debatten da? Det kan jo være at folk kan ha et reflektert forhold til noe de ikke har forsket på. Det kan jo hende at forskningen man viser til ikke egentlig kan si så mye om det fenomenet man faktisk har erfaring med. Bør ikke alle argumenter testes likeverdige?

Problemet er ofte at forskere og professorer tilskrives en autoritet de kanskje ikke er berettiget når de uttaler seg om ting de ikke forsker på. Så da er vi tilbake til status quo: ikke snakk om ting du ikke har peiling på. Ikke rart det er tilsynelatende stille fra forskningsfronten, alle går rundt og lurer på om de egentlig er legitime deltakere i debatten.

Er det rart man blir irritert av rosa leketøy?

Gjesteinnlegg: Hvor går egentlig grensen for at man kan skylde på at "miljøet er lite"..?

Han jeg hadde sex med i et år, har nå sex med eksen til eksen min. Før de hadde sex hadde jeg sex med eksen hennes da han var på besøk. Hun jeg har sex med nå hadde sex med han jeg hadde sex med i et år en gang for veldig mange år siden. Hun jeg har lyst til å ha sex med hadde sex med hun jeg har sex med i nesten et år før hun jeg har sex med og jeg hadde sex. Det jeg lurer på nå er hvor lenge jeg må vente etter at jeg har sluttet å ha sex med hun jeg har sex med før jeg kan ha sex med hun jeg har lyst til å ha sex med, uten at hun jeg har sex med skal bli sur?

Troen på det varige

Jeg sliter med å tro på varighet. Alt går over i noe annet har jeg hørt en gang for lenge siden. Altså ingen ting er varig i sin form. Kroppen forfaller, relasjoner endres, historien er mer eller mindre fragmentert. På pauserommet denne formiddagen hadde jeg en samtale med en venninne om nettopp dette: Ingen ting er varig! Spørsmålet da er om det er positivt eller negativt. Er det et problem at ting går over i andre ting? Jeg føler noen ganger på at når jeg forteller mennesker jeg møter om min (negative) innstilling til tingenes natur, så møtes jeg med bekymrede blikk: Går det bra med deg? Har du det litt vanskelig? Ja, kanskje jeg har det, men dét er jo ikke poenget. Jeg tror vi med fordel kan løfte av oss denne byrden. Det at ting skal vare livet ut. Arbeidslivet er ikke slik, forhold er ofte ikke slik, ingen ting er egentlig slik. Men er det egentlig negativt? Kan vi ikke være der vi er når vi er der og så la fremtiden komme når den kommer? At alt går over i noe annet er også et løfte. Et løfte om endring. For vi har jo en tanke om at utvikling er bra, dét regnes som positivt. Kanskje min innstilling ikke egentlig er så annerledes enn andres? Kanskje det bare handler om hvilke ord vi velger når vi snakker om fremtiden.

Dobbeltmoral

Er det slik at vi alle er dobbeltmoralske? Les Mayzans forrige innlegg.

Situasjonsdefinisjoner

Vil du endre livet ditt? Hmm… Det er kanskje et litt vel stort spørsmål. Vil du endre relasjoner du inngår i? Vil du endre situasjonen du inngår i? Goffman er en innflytelsesrik sosiolog som har inspirert mange. Som oftest tenker jeg om sosiologien som ulike verktøy for å forklare hvordan ting oppstår, endres eller vedvarer, men Goffman har en teori jeg tror vi kan (jeg håper jeg kan) ta i bruk i praksis. Med en kraftig forenkling sier han at hvis du ønsker å endre situasjonen du er i, kan du opptre som om den allerede er endret. Dette er selvsagt noe vi forhandler om i sosial samhandling og overgangene kan være brå eller glidende.

For eksempel, jeg er i full gang med å snakke om noe fullstendig uinteressant, men så sier hun jeg snakker med: apropo kameler, jeg tenker at… Mellom oss er dette en intern kode som åpner for å skifte samtaleemne. I en sosial setting hvor vi likevel bare sludrer og sladrer vil dette ofte bli akseptert, mens hvis jeg er i ferd med å fortelle om noe stort som har skjedd i livet mitt vil en slik avbrytelse oppfattes som en fornærmelse. Altså, man må føle seg frem når man skal endre situasjonen.

Når det kommer til relasjoner kan det være noe mer komplisert. Hvis vi skal endre en relasjon må vi gjøre handlinger som tilsier at relasjonen er endret. Den andre personen kan godta endringen eller avvise den. Jeg lener meg inn for å få et kyss, den andre personen kan lene seg de siste centimeterne. Jeg inviterer personen på søndagsfilm og håper det oppfattes som en invitasjon til klining. Dette vil kunne endre relasjonen fra vennskap til noe mer. På motsatt måte kan man avlyse den nye relasjonen ved å opptre som om det bare er vennskap. Da må man gjøre vennskapsting og håpe den andre personen godtar den nye relasjonsdefinisjonen.

Ønsk meg lykke til…

Utvikling II

Analysemuskler

Som nevnt tidligere er jeg i ferd med å skrive masteroppgave og nå har jeg endelig startet med analysen. Jeg gjør en medieanalyse med et diskursanalytisk utgangspunkt, noe som innebærer at jeg skal ha en kritisk innstilling til den skrevne teksten. Som analysestrategi bruker jeg hevede øyenbryns-metoden: Jasså, så du mener det?! Etter tre dager begynner jeg å bli litt sliten i panna/hodebunnen… Tror jeg er i ferd med å utvikle analysemuskler. Håper ikke jeg får klumpete panne, men at jeg blir bedre på min kritiske innstilling.

Fine sanger og artig bilder redder dagen!

Sometimes you have to pick up yourself and carry on!

Fantastisk vær, frokost med venner og vakker mann på butikken. Dagen kan jo ikke starte bedre, det liksom så lite som skal til :)

Relasjoner II

Noen mennesker er man venner med, andre flørter man med. Det virker jo ganske oversiktlig, men er det så enkelt? Man kan jo forelske seg i venner? Men kan man være venner med de man er forelsket i? Jeg tror kanskje forelskelse kan stå i veien for vennskap. Men jeg tror også at dette er et større spørsmål: Hva risikerer man når man kategoriserer mennesker? For vi gjør jo det, det er slik vi mennesker gir mening til vår virkelighet, slik vi skaper orden i den.

Om vi kategoriserer en relasjon som bare sex, er vi da åpne for en mulig forelskelse? Hva om vi gjør det omvendte? Dette er kun en sekundær-relasjon, treningskompis! Ser vi virkelig de menneskene vi kategoriserer veldig rigid. Ser vi de resursene de kunne være for oss, den gleden de kunne gi?

Kanskje vi blir litt stivbeinte i kategoriseringene? Husker vi på å reforhandle og forholde oss refleksive til relasjonene? Vi må jo være åpne for at relasjonen kan endre seg. Likevel: dette kan jo gjøre relasjonene langt mer kompliserte. Flytende overganger mellom ulike sfærer i hverdagslivet kan være en utfordning…

November kan være annet enn mørkt og trist

Gjesteinnlegg: Store, små, rosa og blå mennesker i ens liv

Der er mange typer mennesker i ens liv, store, små, tykke, smale, rosa, blå.. folk en ser, folk en er på hils med, bekjente, bekjente pluss, venner, nære venner og familie. Alle sammen sirkler rundt deg, med deg som ditt selvfølgelige midtpunkt. Men hvilken sirkel og hvordan bevegelsene er mellom disse kan være utrolig forskjellige og begrunnelsene er ofte like varierte.

Jeg tenker stort sett på mennesker jeg møter i form av hvor nær de er meg og hvor tett jeg slipper de innpå. Likevel er ikke dette noe jeg er konsekvent på, alle trenger ikke gjennomgå opptaksprøven i samme grad. I tillegg beveger bekjente seg sakte men sikkert inn i nærere sirkler, mens andre beveger seg ut av dem.

Det sies at alle har omtrent samme antall nære venner uansett hvor du bor og hvor langt det er mellom dem. Jeg har venner i andre deler av verden, de har etter hvert beveget seg inn i sirkelen av bekjente, jeg vet ikke hva de driver med om dagen eller hvordan de har det. Andre snakker jeg oftere med, men ikke så mye som de jeg tenker på som venner her hjemme, likevel vil jeg kalle dem mine venner og inkludere dem i noen av de nærmeste sirklene. Det er ganske merkelig, hvordan forhold mellom mennesker utvikler seg og endrer seg. Og ikke alltid med gode grunner.

Gjesteinnlegg: Skal vi to være venner?

Jeg er nylig ferdig med en mastergrad og er blitt slengt ut i virkeligheten bestående av arbeidsledighet og jobbsøking. I og med at alle mine studiekamerater er spredt litt for vær og vind og vi ikke lenger har noen naturlige møteplasser i form av kaffetraktere eller onsdagstrening, har jeg mistet en sosial plattform uten at den er blitt erstattet av en ny. Dette har satt igang en tankeprossess.

For hva gjør jeg, når jeg står der med ny jobb på et nytt sted der jeg ikke kjenner noen. Hvordan blir man kjent med folk, og viktigere, hvordan blir kjentfolk venner? Det er ikke lenger som i barnehagen hvor et enkelt "Skal vi være venner?" eller "Vil du være med ut å leke?" avgjør saken.

Når og hvordan kommer man over grensen fra å prate med folk på pauserommet eller nikke i forbifarten til å invitere hjem på middag eller avtale å henge uten noen spesiell grunn?

Forslag mottas med takk.

Taxilys

Jeg syns jo det blir litt teit å date bare for å date, men nå har det gått så lang tid siden forrige date at jeg takket ja til en jeg er ganske sikker på at jeg ikke er tiltrukket av. Hyggelig kar da, så det blir sikkert trivelig. Invitasjonen kom ca 45 minutter etter at jeg endelig kom i snakk med Høyremannen på lesesalen igjen. Han er jo bare sååå…

I Sex and the City bruker de en taximetafor som sier de at menn er som taxier. De kan kjøre rundt i årevis uten å ha taxilyset på, men så skrur de det på og da er den første damen som klyver inn den de ender opp med. Lurer på om det var det som skjedde. At jeg glemte å skru av taxilyset...

Fortsettelse følger.

Relasjoner

De siste dagene har jeg tenkt på kjæresterelasjoner, både på begynnerstadiet og på avviklingsstadiet. Noen ganger søker man relasjoner for å få bekreftelse. Da er det ikke personen, men bekreftelsen som er målet. Andre ganger søker man relasjoner hvor man kun opplever avvisning. Her vil det være personen som er målet, man søker kanskje ikke avvisningen. Jeg lurer på om det sunneste er om man søker relasjoner av gjensidighet: gjensidig forelskelse og kjærlighet og gjensidig respekt.

Man kan ikke bestille seg en forelskelse. Man kan heller ikke avbestille en upassende forelskelse. Noen fortalte meg engang at man ofte forelsker seg i den andre personens forelskelse, noe som jo kan virke funksjonelt. Men som vi har snakket om flere ganger i denne bloggen stemmer nok ikke dette helt. Det er sjelden det er positivt om noen man selv ikke er interessert i uttrykker sin forelskelse.

På samme måte kan man kanskje ikke avbestille dypere kjærlighet heller. Sorgen må liksom bare gå sin gang. I tillegg må man endre sin relasjon til den andre, gå inn i nye roller. Skal man være venner, ja da må man innta en vennerolle. Alle som har prøvd dette vet at det kan være fryktelig vanskelig. Jeg tror det er viktig at man husker på at man er verdt andres forelskelse og kjærlighet. Man bør ikke være sammen med noen som ikke er sikre på sine følelser. Likevel må vi anerkjenne at relasjoner er langt mer komplekse enn elsker, elsker ikke. Relasjoner befinner seg kanskje mer på en gråskala enn i sort/hvitt.

Sjekketrekanten

På barneskolen lærte vi om branntrekanten: Hva skal til for at noe skal brenne? Jo, du trenger temperatur, brennbart materiale og oksygen. Tar du bort den ene bestanddelen, så har du ikke lenger brann. Sånn er det med sjekking også, det er en rekke ting som må komme i orden for at det skal ta til.

I sjekketrekanten finner vi minst to mennesker, personkjemi og stemning, tar du bort en av dem så vil det ikke fungere. Dette skulle jo være en smal sak, men hovedproblemet er at mennesker har intensjon, noe ingen av bestanddelene i branntrekanten har. Vi klarer ikke bestemme oss for hvem som er aktuelle å sjekke, eller kanskje ikke forstå andres handlinger som sjekking. Vi klarer heller ikke nødvendigvis å få til at de menneskene vi liker er folk vi har god personkjemi med. I tillegg, som vi så i Maries siste innlegg, så klarer vi ikke å lage stemning, selv om personene og kjemien er tilstede.

Av og til tenker jeg at vi har for strenge krav til person og kjemi. Andre ganger så tenker jeg at vi må da kunne lære å lage stemning. Det eneste vi kan være sikre på er at vi mennesker er komplekse vesener som ofte gjør ting vanskeligere for oss selv enn de er.

Kanskje vi kan lære noe av denne?

Kanskje ikke, men av alle ting som kanskje ikke funker er denne ganske artig: Parterapi på nye måter!

Musikk man ikke digger så mye at man forstyrres av den når man leser

Kings of convenience sier quiet is the new loud. Etter nesten 5 år på universitetet har man lært seg å elske lavmælt musikk ala Angus & Julia Stone og Massive Attack

Les og kos deg!

Dette er en fantastisk historie om du har en time til overs.