Sjekking

Når jeg tar meg frem i singeljungelen møter jeg meg selv i døra innimellom. Det skjer ingen ting på sjekkefronten, verken fra min eller fra noen annens side, kan jeg tenke, stille som i grava. Men så gjør det det, og istedenfor å reagere med glede over at noen viser interesse føler jeg ubehag eller irritasjon. Spørsmålet som dukker opp innimellom er Kan sjekking være feil? Når er det feil å bli sjekket opp?

Jo, nå skal du høre: På treningsstudio! sa en kompis. Hmm… er det feil da? Om man kommer i prat etter eller før en spinningtime, er det alltid feil? Er det en generell lov at det ikke er ok å sjekke på treningssenter? Nei, det er nok ikke det. På jobb! blir det foreslått, men avvist av den som foreslo det, nei, det kan jo være krydder med en flørt på jobben. Av sjefen da? Ja, vil jeg gjerne si, sjefen skal ikke misbruke sin maktposisjon og vi damer skal i hvertfall ikke ligge oss til topps. Men hva om han er skikkelig kjekk og smart da?

Jeg tror at vi nå er der at vi må snakke om hvem som kan sjekke opp hvem. Jeg har generelt mer tiltrekningskraft på de som er en god del eldre enn meg, noe som har gjort at jeg har satt noen krav til alder for å anse sjekkingen som positiv. Men en god venninne av meg har vært sammen med en som er 12-14 år eldre enn seg i flere år nå og han er innenfor blant oss, selv om han er eldre. Altså er alder heller ingen generell lov. Likevel vil jeg påpeke at man ofte har mer til felles med folk på sin egen alder, men har man nok felles, så er alder ingen hindring.

Så alder og kontekst er ikke generelle lover, men interesser har også dukket opp som tema: Hva med interesser og utdannelse? Jeg har blant annet datet eller vært i forhold med både en mekaniker, en med master i informatikk, en med master i filosofi og en malemester. Var det mangel på felles interesser som gjorde at det ikke funket i lengden? Ikke godt å si, mellommenneskelige relasjoner er langt mer komplekse enn at man kan peke på én ting som fikk tua til å velte. Det jeg kan være sikker på er at det ikke var utdannelse eller interesser som gjorde at det var greit å bli flørtet med.

Fortsettelse følger…

Gjesteinnlegg: Bylappen

Hvorfor trenger man førerkort for å kjøre bil på brede, opplyste veier, mens man får lov til å tre inn på byens øvrige, og mye smalere og mer kronglete, stier uten videre? Spørsmålet gjør at jeg tar til orde for en ordning der man må oppvise grunnleggende sosiale evner for å få bevege seg fritt innenfor Ring 3. Som mye annen overforenklende sosial teori, tar også denne utgangspunkt i hva man ikke kan, skal eller bør gjøre snarere enn hva som er lov. Jeg illustrerer med noen eksempler. Du ser scenariene for deg:

1) Et lørdagsfullt handlesenter der du selv egentlig ikke har lyst til å være. Du er på vei ned rulletrappa fordi du må handle de tingene det ble umulig å handle i løpet av uka. Bestefar, far og sønn foran deg er høylytte og lukter fjøs. De går av rulletrappa, og stopp! Hvor skal de videre? Det vet de ikke, og dette er stedet de mener det er fornuftig å stoppe for å finne det ut. Med hundre til som kommer rullende inn i løpet av det nærmeste halvminuttet blir de sure fordi det oppstår et press bakfra. Løsning: Har aldri fått by-lappen, og forvises til kurs utenfor Ring 3.

2) Fire venninner, sjekket opp av «kjekkaser» på Fru Hagen for et snaut tiårsiden, nå barnevogntrillende tobarnsmødre i tredveåra, på vei fra en kafé til en annen. Like sikkert som at det er snø på fortauskantene og glatt veibane går disse fire i bredden. Du møter dem, og stopper for å la de passere, men her insisterer jentene, og i irritasjon kjører de over foten din med sine SUV-lignende Trends for Kids-vogner. Beskjeden deres er tydelig: Vi går i bredden. Samfunnssvaret burde være like klart: Inndragning av by-lappen, og forvisning til utenfor Ring 3.

3) Du tar T-banen hjem, og vil komme deg av. Foran døra står det noen som skal videre i samme retning. De tar en slurk av Battery-boksen og trykker intenst på døråpneren når T-banen sakker ned de siste meterne før endelig stopp, og de blir stående foran døra når du forsøker å gå av. Ingen inne i vogna kan bevege seg. De som står ved døra skal av, men utenfor døra kommer man seg ikke for der står tenåringene som har det så travelt. Hvis de virkelig tror at T-banen kjører idet de kommer inn i vogna, er de så dumme at det kanskje bare bør være prikkbelastning på by-lappen, men mest sannsynlig er det at seks uker utenfor Ring 3 med et intensivt oppfriskningskurs er tingen.

Gjesteinnlegg: "Hva skal du bli når du blir stor da?"

Dette er et spørsmål som jeg har blitt stilt ofte i det siste. Eller det vil si, spørsmålet lyder gjerne mer som følger; "Hva har du tenkt å bruke det til?" (Med trykk på ordet "det", og med referanse til min pågående mastergrad.)

En venn av meg fortalte at han pleide å få dette spørsmålet i deres årlige familieselskap 1. juledag. Samtalen med diverse gamle tanter pleide å gå omtrent som følger:

Gammel tante: "Nei, Gud a meg, så stor og røslig denne Brumlemann har blitt da!?"
Venn: "Jo,takk.." (i like måte). (Han påsto at han aldri sa det siste).
Gammel tante: "Jeg har fått for øret at du studerer mediepsykologi eller den slags. Hva blir du da, da??"
Venn: "Hmmm...."

For hva skal man egentlig svare på det spørsmålet når man ikke tar en yrkesrettet utdannelse? Et par ganger har jeg sagt at jeg blir en potet. Altså; jeg kan brukes til alt. Problemet med det utsagnet er bare at det ofte krever en nærmere forklaring, siden det bygger på en intern spøk om faget mitt, som sannsynligvis ville vært morsommere for de som ikke til stadighet spør meg om hva jeg skal bli når jeg blir stor. I tillegg til at det sjelden er gøy å måtte forklare sine egne spøker.

Så jeg lurer på om min nye strategi skal være å si at jeg blir lykkelig? Jeg skal bruke utdannelsen min til å bli lykkelig. Eventuelt til å tjene penger. Eventuelt har jeg faktisk også tenkt å bli en potet. En lykkelig, pengetjenende potet. Noe som i det minste vil kunne skremme personen jeg velger å si dette til, fra å stille meg det samme spørsmålet ved en senere anledning.

Hilsen biologen Ackerman

We live on the leash of our senses. Although they enlarge us, they also limit and restrain us, but how beautifully… To understand, we have to use our heads, meaning and minds… Most people think of the mind as being located in the head, but findings suggest that the mind doesn’t really dwell in the brain but travels the whole body on caravans of hormone and enzyme, busily making sense of the compound wonders we catalogue as touch, taste, smell hearing, vision (Ackerman 1991 i Markham 2007:338).

Gjesteinnlegg: Jeg er ikke singel, jeg er alene.

Siden dette er en singelblogg, akter jeg å benytte anledningen til å fortelle om en alternativ singelverden. Det hele bunner nok i mitt ambivalente forhold til både begrepet singel og til monogame forhold. For meg er begrepet singel sterkt knyttet til sjekking og den evige kampen om å finne denne "ene". Noe jeg har vanskelig med å identifisere meg med. Jeg er for det første ikke spesielt fan av sjekking, eller dating for den saks skyld. Dess flere regler og maler for hvordan jeg skal bli kjent med folk, dess mer uinteressant synes jeg det er. Og bakt inn i begrepet singel ligger det bøttevis med regler.

Jeg tror heller ikke på at det kun finnes én rett person der ute. Jeg tror at den du ender opp med avhenger av flere ting som for eksempel tid, sted og rom. Dessuten tviler jeg på at én person alene kan tilfredsstille alle mine behov. Og et livslangt forhold med kun én person ser jeg på som komplett umulig. Det er alt for mange andre fristelser der ute, alt for mange gode opplevelser til at jeg er villig til å inngå et slikt kompromi som monogami er. Men dersom jeg finner en person jeg fungerer bra sammen med og som kan gi meg spillerom til å ikke være monogam, da kan vi godt holde sammen resten av livet.

I stedet for å kalle meg singel, ønsker jeg heller å bruke begrepet alene (vi er tross alt født alene, vi lever alene og vi dør alene). Jeg føler ikke at jeg er på konstant leting, jeg engasjerer meg fint lite i sjekking og jeg ønsker ikke å finne "the one". Jeg har ulike relasjoner til mange mennesker. Noen har jeg sex med, noen har jeg romantiske følelser for og noen forholder jeg meg asexuelt til. Likevel er jeg ikke "opptatt", som i den monogame betydningen. Jeg er ikke del av et "vi", heller ikke en lukket tosomhet. Jeg er alene.

I skrivende stund har jeg to romantiske relasjoner og en sexuell. De to romantiske bor i hver sin by, i hvert sitt land. Den sexuelle bor i samme by som meg. Jeg har aldri vært fan av romantiske langdistanse forhold, men så fort jeg ikke trengte å være monogam gjorde det meg ingenting. Det gir meg på den ene siden muligheten til å gi slipp på alt annet, være fullstendig oppslukt og nyte hvert sekund når vi er sammen. Mens det på den andre siden gir meg muligheten til å kun fokusere på meg selv når de ikke er her.

Rene sexrelasjoner kan for mange være vanskelig. Jeg tror det handler mest av alt om hvor kjent du er med dine egne følelser. Jeg vet for eksempel utrolig godt forskjellen på det å være betatt, tiltrukket av og forelsket i. Jeg har også erfart at jeg kan være kroppslig, sexuelt og mentalt forelsket i folk. Sexrelasjonen jeg har i Oslo er jeg ekstremt sexuelt forelsket i. Vi har hatt sex i over et halvt år nå. Det er ganske bra jobba i og med at vi ikke har noen andre romantiske følelser involvert.

Det er likevel ikke sånn at ikke-monogame relasjoner ikke forholder seg til regler. Forskjellen fra monogami er at vi ikke blindt adopterer de kulturelle normene for forhold, men at vi i samarbeid setter opp et sett regler som gjelder spesielt for oss. Slik at vi best mulig kan tilfredsstille alle partenes behov. Noen ganger må man gjøre kompromier, andre ganger trenger man nesten ikke snakke om det i det hele tatt. Nøkkelordene er uansett ærlighet og kommunikasjon.

For meg er ikke-monogame forhold frihet og en rivløselse fra kulturens disiplingering av kroppene våre. Jeg navigerer riktig nok innen for et sett av regler, men de nødvendigvis ikke spesielt normative og de føles bra for meg og de menneskene jeg har laget dem med. Ikke-monogami gjør meg dessuten mindre ambivalent og stressa for romantiske relasjoner, fordi det ikke innebærer en tvangstrøye med løfte om evig troskap. Derfor er jeg hverken opptatt eller singel, men alene.

Himmelkunst

Høsten er fin altså <3
Da kan jeg ta på stor jakke, skjerf og votter og slippe magen ut etter en anstrengende sommer.

Som nevnt tidligere lar jeg meg lett bevege av himmelens tegninger og for et par dager siden da jeg var på vei til biblioteket hadde det dannet seg noen fantastiske haugskyer farget rosa ned mot horisonten. Jeg ble stående å se et kort øyeblikk før jeg hastet inn på biblioteket. På vei ut en kort stund etter satt solen litt lavere og en sløret himmel i rosa og gyllent viste seg. bladene på trærne var fantastisk oransje og lyset så vakkert at jeg fikk tårer i øynene og måtte stoppe opp for å ta det hele inn. Noe så nydelig. Jeg har visst blitt en sånn en lettrørt dame. Ordentlig teit, men ganske fint også.

Øve øve, danseskole i morgen

Dansing kommer ikke av seg selv, så her er det bare å 'en to trippelsteg trippelsteg' til fin musikk :)