Gjesteinnlegg: Utvikling

Vel, dette innlegget skulle egentlig handle om alder. Men det er (har jeg funnet ut) et tema som jeg ikke har så mye greie på. Derfor blir dette heller et innlegg om utvikling. Nå kan det jo sies at de to temaene er relaterte, men det er jo nødvendigvis heller ikke tilfellet.

Utvikling kan ha en rent fysisk form – organismer utvikler seg fra et stadie til et annet i en naturlig prosess, som det er relativt vanskelig å påvirke. Dette gjelder også mennesker, altså at vi har et rent fysisk utviklingsløp. Jeg mener at det også finnes en annen form for menneskelig utvikling, eller rettere sagt forventning til utvikling, som jeg her vil kalle den samfunnsmessige forventningshorisont. Det er snakk om hva man forventes å gjøre, og å bruke tiden og livet sitt til, når man er på bestemte stadier i det fysiske utviklingsløpet.

Dette er noe som til en viss grad gjør seg gjeldende i alle livsfaser, men min erfaring er allikevel at disse forventningene øker i intensitet i løpet av 20- og 30- årene. Man forventes i begynnelsen av 20 årene å ha blitt et nogenlunde reflektert og voksent menneske, og kanskje ha begynt å studere. I midten av 20-årene bør man helst vite hva man skal bli, altså hva man skal bruke studiene til. (Og hvis man enda ikke har begynt å studere eller ikke vet hva man vil her i livet, ja, så har man et problem). Når man begynner å nærme seg 30 bør man ha en ok jobb, eller en ikke-ok jobb som man vet kan føre til en ok jobb senere, eventuelt i alle fall vite hva man vil bruke studiene til. (Og siden man egentlig stritter i mot den samfunnsmessige forventningshorisonten ved å fremdeles studere når man er 30 år, så blir man gjerne her klassifisert som den evige student.)

Når man har fylt 30 (og gjerne noe tidligere), er det viktig at man har fått seg kjæreste som kan bli (har blitt) til samboer, for så å bli til mann/kone, og så skal man jo begynne å tenke på barn. 30-årene bør i følge den samfunnsmessige forventningshorisont brukes til å være småbarnsforeldre, det kan dermed bli veldig problematisk hvis man enten får barn tidlig, og kanskje før man har kjæreste/samboer/mann/kone (da blir man plassert i kategorien unge mødre, eventuelt fedre, men det er det ikke lagd TV-program om). Og hvis man ikke har fått barn innen man har fylt 40, eller ikke har lyst på barn, så begynner man å havne veldig langt fra målet i forventningshorisonten, og klassifiseres som barnløs, egoistisk eller temmelig sær.

Og det er nettopp det jeg synes er det mest interessante med den samfunnsmessige forventningshorisonten, du skal liksom komme i mål. Man studerer for å få en bestemt jobb, og så jobber man for å bli kvalifisert til en ny jobb, og så en ny og bedre jobb. Og man dater for å få kjæreste, for å få samboer, for å bli gift, for å få barn. Og DA, men først da, er man i mål. Og så må man jo jobbe for å holde på disse tingene, slik at ikke seieren blir kansellert i etterkant. For, wops, plutselig ble du klassifisert som singel igjen, eller alenemamma, du har rett og slett ikke gjort det du skulle her i livet. I sosiologien brukes begrepet ansvarliggjøring i sammenheng med et stadig mer individualisert samfunn, hvor vi alle blir gjort ansvarlige for vår eventuelle ulykke. Jeg sier bare at det er enda godt at vi ikke tar oss tid til å nyte kontrastene, ulikhetene og motsigelsene i livet – vi kunne jo ende opp med å ha det bra underveis.