blaa_linker.no

Da har det seg slik at jeg ikke finner ut av de blå og lilla linkene på siden min og nå klikker det snart for meg... Det er lenge siden jeg bestemte meg for ikke å være redd for internett og programvare av ymse mer eller mindre kompliserte slag. Likevel så hindrer det meg ikke å bli irritert og sint og og.... uæææææ! Hadde aldri trodd at jeg skulle bli så irritert over skrift i blå farge heller.

Nå syns jeg at teknologien skylder meg å funke, jeg har jo gjort alt for at den skal føle seg velkommen i min hverdag. Pliiis!

Musikk man ikke digger så mye at man forstyrres av den når man leser

Kings of convenience sier quiet is the new loud. Etter nesten 5 år på universitetet har man lært seg å elske lavmælt musikk ala Angus & Julia Stone og Massive Attack

Jenter som prater

Mennesker er tolkende vesener, vi vet ikke til en hver tid hva vi kan forvente av de situasjonene vi er i. Noen ganger tror man at situasjonen er en annen enn den faktisk er. Når man oppdager at man har feiltolket situasjonen kan man kanskje føle skam, avhengig av i hvor stor grad feiltolkningen har kastet dårlig lys over noen, men også om man opptrer som respektløs overfor de hverdagsritualene som er knyttet til den situasjonen man er i.

Lesesalen og lørdagens overtramp kan tjene som eksempel: På lesesalen er det strenge regler angående lydnivå, man skal ikke prate og telefonen skal være på lydløs. Vi som sitter her bør se ut som vi jobber med skolearbeid og se konsentrerte ut. Dette er lesesalsritualene. På lesesalen finner vi både kjente og ukjente og om man bare sitter med kjente og man ikke er flere enn to, så ender av og til reglene seg noe: vi kan slå av en prat om det passer for begge. Lesesalen jeg sitter på kan i helgene altså være et sted å prate, hvis vi ikke er flere enn to.

Lørdag var vi fire personer der og kun to av oss kjenner hverandre, så situasjoner som åpner for prat er kun når de to andre er ute til lunsj eller lignende. Som nevnt tildigere sitter Høyremannen her i helgene og noe som utgjør høydepunktet i studiehelgene. På et tidspunkt virker det som det kun er meg og min venninne som befinner oss i rommet. Vi slår av en prat lignende denne (gjengitt fritt etter hukommelsen):

Jeg: blabla hva jobber du med nå?
Hun: blablabla blabla masteroppgaven
Jeg: forresten, han mannen som sitter ved siden av deg er lesesalshønken min.
Hun: oi, så spennende. Hva driver han med her?
Jeg: han studerer jus, arbeidsrett, skal levere oppgaven sin nå snart. Han er veldig hyggelig jeg har snakket med han noen ganger, han stiller spørsmål som får deg til å fremstå som smart. Jeg har ikke den egenskapen. Må prøve å jobbe litt med den der.
Hun: blabla blablabla
Jeg: hvordan går det med… blablabla
Hun: blabla
Jeg og hun: blabla i 10 minutter
HAN: *skramle skramle, reise seg opp og ser trøtt ut bak på lesesalen, ikke på plassen sin*
Jeg: å, hei! Er du her?! *akutt hjertebank, rød i kinnene, aner ikke hva jeg egentlig snakket om*
Han: ja, jeg prøvde å sove litt, men fikk det ikke helt til
Jeg: *uæææææ! og henvendt til venninnen min* Kanskje vi skal gå og snakke utenfor?

Herregud, jeg døde på lesesalen… Ikke at det var sagt noe stygt eller noe, men jeg følte meg så utrolig blottlagt. For å si det slik, jeg kom meg aldri på lesesalen på søndagen og jeg har dødd sånn gradvis litt mindre nå når han tydeligvis har bestemt seg for å sitte her hele uken. Jeg har vendt meg til at han kan dukke opp i synsfeltet når det måtte være og til å nikke høflig om øynene våre møtes. Heldigvis har jeg er solid buffer i det at lesesalen er stappfull hele tiden, siden det er 3 eksamener neste uke og folk stressleser.

Hva har jeg lært av dette? Bare at noen kan ha så tynne legger at man ikke ser dem når man bøyer seg ned for å spionere etter gjenværende medstudenter mellom stolbein og ransler… Ordentlig research er tingen!

Les og kos deg!

Dette er en fantastisk historie om du har en time til overs.

Skulle ha, burde ha...

Det bærer mot eksamen og tiden er liten til blogging... Vi får ta et bilde i stedenfor

Gjesteinnlegg: Hvorfor kan ikke jeg ha en kompis?

Jeg ser ikke mamma så ofte, mest på grunn av den lange avstanden mellom oss, men vi snakker sammen på telefonen. Hver gang vi snakker vil hun gjerne høre om hvordan det står til i livet, og uttrykker av og til en bekymring over at jeg ikke ser ut til å ha styr på noen ting. ”Hva skal du i helgen?” spør mamma meg, og jeg svarer kanskje at ”Jeg skal jobbe”. ”Treffer du noen hyggelige mennesker på jobben da?” pleier hun å respondere med, og jo da, det er nok av hyggelige mennesker der. Hver kveld etter arbeid avslutter vi med en gruppeklem. Men det er nok ikke det min mor er interessert i. I mammas spørsmål ligger det nemlig noe mer enn bare en generell undring om hvem jeg omgås med. Det hun gjerne vil vite, uten å spørre for direkte, er om jeg har funnet meg en mann. Andre ganger når vi snakker på telefonen sier jeg kanskje til mamma at ”… i kveld så skal jeg ut med en kamerat å ta en øl” ”Å!!! Hvem er denne karen?” svarer hun entusiastisk, og jeg må nok en gang skuffe henne med at han nok dessverre er gift eller homoseksuell. ”Nåja, hyggelig blir det vel lel” sier hun, men etter at vi har lagt på rører så tenker jeg: Hvorfor kan ikke jeg ha en kompis? Hvorfor skal alltid en relasjon til det andre kjønn (for noen eventuelt det samme kjønn) kobles opp til en seksuell/romantisk relasjon?

Hvorfor kan jeg ikke ha en kompis? Jeg har hatt mange gode og nære kompiser opp igjennom åra, men den tette relasjonen varer sjeldent veldig lenge. Hvorfor kan man kanskje spørre? Svaret er at han ofte får seg en dame, som ikke synes det er så kult (eller så synes han ikke selv det er passene) at han ligger på min sofa en søndag ettermiddag og ser på film. Forstår ikke hva som er problemet. Hadde jeg vært interessert så skulle jeg ha hoppet på han, og revet av han klærne for lenge siden. Jeg har også hatt kompiser som aldri får seg dame, men jeg mister de også. Hvorfor det da? Jo, jeg har ved et par tilfeller endt i høyet, med denne kompisen, og i kraft av dette skapt et problem. Selv om ingen av oss legger så veldig mye i det, det var kanskje bare øyeblikkets behov for nærhet, så vet vi begge at nå har vi ”tulla” med relasjonen. Vi har (ubevist eller bevist) gått fra ”å bare være venner”, til ”å potensielt bli noe mer”. Æsj tenker jeg alltid. Av erfaring vet jeg at etter å ha sett hverandre nakne så skal det godt gjøres å gå tilbake til å være (dunk i skulderen og trykk på m’n) ”kamerat”. Hvorfor skal jeg ligge med kompisen min? Er jeg ute av stand til å ha en ikke-seksuell relasjon til en mann?