Gjesteinnlegg: Jeg er ikke singel, jeg er alene.

Siden dette er en singelblogg, akter jeg å benytte anledningen til å fortelle om en alternativ singelverden. Det hele bunner nok i mitt ambivalente forhold til både begrepet singel og til monogame forhold. For meg er begrepet singel sterkt knyttet til sjekking og den evige kampen om å finne denne "ene". Noe jeg har vanskelig med å identifisere meg med. Jeg er for det første ikke spesielt fan av sjekking, eller dating for den saks skyld. Dess flere regler og maler for hvordan jeg skal bli kjent med folk, dess mer uinteressant synes jeg det er. Og bakt inn i begrepet singel ligger det bøttevis med regler.

Jeg tror heller ikke på at det kun finnes én rett person der ute. Jeg tror at den du ender opp med avhenger av flere ting som for eksempel tid, sted og rom. Dessuten tviler jeg på at én person alene kan tilfredsstille alle mine behov. Og et livslangt forhold med kun én person ser jeg på som komplett umulig. Det er alt for mange andre fristelser der ute, alt for mange gode opplevelser til at jeg er villig til å inngå et slikt kompromi som monogami er. Men dersom jeg finner en person jeg fungerer bra sammen med og som kan gi meg spillerom til å ikke være monogam, da kan vi godt holde sammen resten av livet.

I stedet for å kalle meg singel, ønsker jeg heller å bruke begrepet alene (vi er tross alt født alene, vi lever alene og vi dør alene). Jeg føler ikke at jeg er på konstant leting, jeg engasjerer meg fint lite i sjekking og jeg ønsker ikke å finne "the one". Jeg har ulike relasjoner til mange mennesker. Noen har jeg sex med, noen har jeg romantiske følelser for og noen forholder jeg meg asexuelt til. Likevel er jeg ikke "opptatt", som i den monogame betydningen. Jeg er ikke del av et "vi", heller ikke en lukket tosomhet. Jeg er alene.

I skrivende stund har jeg to romantiske relasjoner og en sexuell. De to romantiske bor i hver sin by, i hvert sitt land. Den sexuelle bor i samme by som meg. Jeg har aldri vært fan av romantiske langdistanse forhold, men så fort jeg ikke trengte å være monogam gjorde det meg ingenting. Det gir meg på den ene siden muligheten til å gi slipp på alt annet, være fullstendig oppslukt og nyte hvert sekund når vi er sammen. Mens det på den andre siden gir meg muligheten til å kun fokusere på meg selv når de ikke er her.

Rene sexrelasjoner kan for mange være vanskelig. Jeg tror det handler mest av alt om hvor kjent du er med dine egne følelser. Jeg vet for eksempel utrolig godt forskjellen på det å være betatt, tiltrukket av og forelsket i. Jeg har også erfart at jeg kan være kroppslig, sexuelt og mentalt forelsket i folk. Sexrelasjonen jeg har i Oslo er jeg ekstremt sexuelt forelsket i. Vi har hatt sex i over et halvt år nå. Det er ganske bra jobba i og med at vi ikke har noen andre romantiske følelser involvert.

Det er likevel ikke sånn at ikke-monogame relasjoner ikke forholder seg til regler. Forskjellen fra monogami er at vi ikke blindt adopterer de kulturelle normene for forhold, men at vi i samarbeid setter opp et sett regler som gjelder spesielt for oss. Slik at vi best mulig kan tilfredsstille alle partenes behov. Noen ganger må man gjøre kompromier, andre ganger trenger man nesten ikke snakke om det i det hele tatt. Nøkkelordene er uansett ærlighet og kommunikasjon.

For meg er ikke-monogame forhold frihet og en rivløselse fra kulturens disiplingering av kroppene våre. Jeg navigerer riktig nok innen for et sett av regler, men de nødvendigvis ikke spesielt normative og de føles bra for meg og de menneskene jeg har laget dem med. Ikke-monogami gjør meg dessuten mindre ambivalent og stressa for romantiske relasjoner, fordi det ikke innebærer en tvangstrøye med løfte om evig troskap. Derfor er jeg hverken opptatt eller singel, men alene.