Jeg sliter med å tro på varighet. Alt går over i noe annet har jeg hørt en gang for lenge siden. Altså ingen ting er varig i sin form. Kroppen forfaller, relasjoner endres, historien er mer eller mindre fragmentert. På pauserommet denne formiddagen hadde jeg en samtale med en venninne om nettopp dette: Ingen ting er varig! Spørsmålet da er om det er positivt eller negativt. Er det et problem at ting går over i andre ting? Jeg føler noen ganger på at når jeg forteller mennesker jeg møter om min (negative) innstilling til tingenes natur, så møtes jeg med bekymrede blikk: Går det bra med deg? Har du det litt vanskelig? Ja, kanskje jeg har det, men dét er jo ikke poenget. Jeg tror vi med fordel kan løfte av oss denne byrden. Det at ting skal vare livet ut. Arbeidslivet er ikke slik, forhold er ofte ikke slik, ingen ting er egentlig slik. Men er det egentlig negativt? Kan vi ikke være der vi er når vi er der og så la fremtiden komme når den kommer? At alt går over i noe annet er også et løfte. Et løfte om endring. For vi har jo en tanke om at utvikling er bra, dét regnes som positivt. Kanskje min innstilling ikke egentlig er så annerledes enn andres? Kanskje det bare handler om hvilke ord vi velger når vi snakker om fremtiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar