Steder konstrueres ut fra ulike forestillinger og representasjoner av stedet. Ulike mennesker har ulike erfaringer og interesser. Den sosiale konstruksjonen av sted, snakker altså om hvilken mening stedet gir for ulike mennesker. Noe er egen erfaring, noe annenhånds-erfaring og noe kollektive myter. Når det kommer til Helvete er disse tydelig ikke basert på erfaring, men på representasjoner eller myter.
I de fleste samfunn har man tanker om gode og dårlige steder etter døden. De(t) dårlige forbindes ofte med en tilstand av smertefull lidelse. Jødedommens helvete (som Edvard Munch malte seg selv i) hadde sin jordiske parallell i en brennende søppeldynge utenfor Jerusalem. Det samme synet finnes i både kristendommen og islam.
For hinduer eller buddhister er livet selve problemet. En tomhetstilstand ('nirvana') er målet, mens den evige gjenfødelsen er måten å fortsette lidelsen. Har du levd godt gjenfødes du godt. Har du levd dårlig åker det lukt til Drammen.
I begge disse retningene representeres Helvete av det den kollektive myten om hva man frykter mest. Om det er Djevelen selv med horn i panna og gaffel i neven eller den rike jordeieren, så stikker han deg uansett i siden. Det er irrelevant om lidelsen er jordisk eller ikke. Dermed blir også vår myte om helvete basert hva vi frykter mest. En eks- av meg kom fra et varmt land, og begynte å bruke lue når gradestokken krøp under 20 grader. For henne var Oslo i desember for noen år siden helvete på jord.
Men i vårt norske 2011-samfunn har Helvete et tydelig omdømme- og merkevare-problem. Helvete er på langt nær så fryktet som det en gang var, og dagens unger frykter husarrest eller begrensning i tid på data mer enn de frykter det brennende underjordiske riket. Veien hit har – som mange sosiale prosesser – gått langsomt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar