blaa_linker.no

Da har det seg slik at jeg ikke finner ut av de blå og lilla linkene på siden min og nå klikker det snart for meg... Det er lenge siden jeg bestemte meg for ikke å være redd for internett og programvare av ymse mer eller mindre kompliserte slag. Likevel så hindrer det meg ikke å bli irritert og sint og og.... uæææææ! Hadde aldri trodd at jeg skulle bli så irritert over skrift i blå farge heller.

Nå syns jeg at teknologien skylder meg å funke, jeg har jo gjort alt for at den skal føle seg velkommen i min hverdag. Pliiis!

Musikk man ikke digger så mye at man forstyrres av den når man leser

Kings of convenience sier quiet is the new loud. Etter nesten 5 år på universitetet har man lært seg å elske lavmælt musikk ala Angus & Julia Stone og Massive Attack

Jenter som prater

Mennesker er tolkende vesener, vi vet ikke til en hver tid hva vi kan forvente av de situasjonene vi er i. Noen ganger tror man at situasjonen er en annen enn den faktisk er. Når man oppdager at man har feiltolket situasjonen kan man kanskje føle skam, avhengig av i hvor stor grad feiltolkningen har kastet dårlig lys over noen, men også om man opptrer som respektløs overfor de hverdagsritualene som er knyttet til den situasjonen man er i.

Lesesalen og lørdagens overtramp kan tjene som eksempel: På lesesalen er det strenge regler angående lydnivå, man skal ikke prate og telefonen skal være på lydløs. Vi som sitter her bør se ut som vi jobber med skolearbeid og se konsentrerte ut. Dette er lesesalsritualene. På lesesalen finner vi både kjente og ukjente og om man bare sitter med kjente og man ikke er flere enn to, så ender av og til reglene seg noe: vi kan slå av en prat om det passer for begge. Lesesalen jeg sitter på kan i helgene altså være et sted å prate, hvis vi ikke er flere enn to.

Lørdag var vi fire personer der og kun to av oss kjenner hverandre, så situasjoner som åpner for prat er kun når de to andre er ute til lunsj eller lignende. Som nevnt tildigere sitter Høyremannen her i helgene og noe som utgjør høydepunktet i studiehelgene. På et tidspunkt virker det som det kun er meg og min venninne som befinner oss i rommet. Vi slår av en prat lignende denne (gjengitt fritt etter hukommelsen):

Jeg: blabla hva jobber du med nå?
Hun: blablabla blabla masteroppgaven
Jeg: forresten, han mannen som sitter ved siden av deg er lesesalshønken min.
Hun: oi, så spennende. Hva driver han med her?
Jeg: han studerer jus, arbeidsrett, skal levere oppgaven sin nå snart. Han er veldig hyggelig jeg har snakket med han noen ganger, han stiller spørsmål som får deg til å fremstå som smart. Jeg har ikke den egenskapen. Må prøve å jobbe litt med den der.
Hun: blabla blablabla
Jeg: hvordan går det med… blablabla
Hun: blabla
Jeg og hun: blabla i 10 minutter
HAN: *skramle skramle, reise seg opp og ser trøtt ut bak på lesesalen, ikke på plassen sin*
Jeg: å, hei! Er du her?! *akutt hjertebank, rød i kinnene, aner ikke hva jeg egentlig snakket om*
Han: ja, jeg prøvde å sove litt, men fikk det ikke helt til
Jeg: *uæææææ! og henvendt til venninnen min* Kanskje vi skal gå og snakke utenfor?

Herregud, jeg døde på lesesalen… Ikke at det var sagt noe stygt eller noe, men jeg følte meg så utrolig blottlagt. For å si det slik, jeg kom meg aldri på lesesalen på søndagen og jeg har dødd sånn gradvis litt mindre nå når han tydeligvis har bestemt seg for å sitte her hele uken. Jeg har vendt meg til at han kan dukke opp i synsfeltet når det måtte være og til å nikke høflig om øynene våre møtes. Heldigvis har jeg er solid buffer i det at lesesalen er stappfull hele tiden, siden det er 3 eksamener neste uke og folk stressleser.

Hva har jeg lært av dette? Bare at noen kan ha så tynne legger at man ikke ser dem når man bøyer seg ned for å spionere etter gjenværende medstudenter mellom stolbein og ransler… Ordentlig research er tingen!

Les og kos deg!

Dette er en fantastisk historie om du har en time til overs.

Skulle ha, burde ha...

Det bærer mot eksamen og tiden er liten til blogging... Vi får ta et bilde i stedenfor

Gjesteinnlegg: Hvorfor kan ikke jeg ha en kompis?

Jeg ser ikke mamma så ofte, mest på grunn av den lange avstanden mellom oss, men vi snakker sammen på telefonen. Hver gang vi snakker vil hun gjerne høre om hvordan det står til i livet, og uttrykker av og til en bekymring over at jeg ikke ser ut til å ha styr på noen ting. ”Hva skal du i helgen?” spør mamma meg, og jeg svarer kanskje at ”Jeg skal jobbe”. ”Treffer du noen hyggelige mennesker på jobben da?” pleier hun å respondere med, og jo da, det er nok av hyggelige mennesker der. Hver kveld etter arbeid avslutter vi med en gruppeklem. Men det er nok ikke det min mor er interessert i. I mammas spørsmål ligger det nemlig noe mer enn bare en generell undring om hvem jeg omgås med. Det hun gjerne vil vite, uten å spørre for direkte, er om jeg har funnet meg en mann. Andre ganger når vi snakker på telefonen sier jeg kanskje til mamma at ”… i kveld så skal jeg ut med en kamerat å ta en øl” ”Å!!! Hvem er denne karen?” svarer hun entusiastisk, og jeg må nok en gang skuffe henne med at han nok dessverre er gift eller homoseksuell. ”Nåja, hyggelig blir det vel lel” sier hun, men etter at vi har lagt på rører så tenker jeg: Hvorfor kan ikke jeg ha en kompis? Hvorfor skal alltid en relasjon til det andre kjønn (for noen eventuelt det samme kjønn) kobles opp til en seksuell/romantisk relasjon?

Hvorfor kan jeg ikke ha en kompis? Jeg har hatt mange gode og nære kompiser opp igjennom åra, men den tette relasjonen varer sjeldent veldig lenge. Hvorfor kan man kanskje spørre? Svaret er at han ofte får seg en dame, som ikke synes det er så kult (eller så synes han ikke selv det er passene) at han ligger på min sofa en søndag ettermiddag og ser på film. Forstår ikke hva som er problemet. Hadde jeg vært interessert så skulle jeg ha hoppet på han, og revet av han klærne for lenge siden. Jeg har også hatt kompiser som aldri får seg dame, men jeg mister de også. Hvorfor det da? Jo, jeg har ved et par tilfeller endt i høyet, med denne kompisen, og i kraft av dette skapt et problem. Selv om ingen av oss legger så veldig mye i det, det var kanskje bare øyeblikkets behov for nærhet, så vet vi begge at nå har vi ”tulla” med relasjonen. Vi har (ubevist eller bevist) gått fra ”å bare være venner”, til ”å potensielt bli noe mer”. Æsj tenker jeg alltid. Av erfaring vet jeg at etter å ha sett hverandre nakne så skal det godt gjøres å gå tilbake til å være (dunk i skulderen og trykk på m’n) ”kamerat”. Hvorfor skal jeg ligge med kompisen min? Er jeg ute av stand til å ha en ikke-seksuell relasjon til en mann?

Sjekking

Når jeg tar meg frem i singeljungelen møter jeg meg selv i døra innimellom. Det skjer ingen ting på sjekkefronten, verken fra min eller fra noen annens side, kan jeg tenke, stille som i grava. Men så gjør det det, og istedenfor å reagere med glede over at noen viser interesse føler jeg ubehag eller irritasjon. Spørsmålet som dukker opp innimellom er Kan sjekking være feil? Når er det feil å bli sjekket opp?

Jo, nå skal du høre: På treningsstudio! sa en kompis. Hmm… er det feil da? Om man kommer i prat etter eller før en spinningtime, er det alltid feil? Er det en generell lov at det ikke er ok å sjekke på treningssenter? Nei, det er nok ikke det. På jobb! blir det foreslått, men avvist av den som foreslo det, nei, det kan jo være krydder med en flørt på jobben. Av sjefen da? Ja, vil jeg gjerne si, sjefen skal ikke misbruke sin maktposisjon og vi damer skal i hvertfall ikke ligge oss til topps. Men hva om han er skikkelig kjekk og smart da?

Jeg tror at vi nå er der at vi må snakke om hvem som kan sjekke opp hvem. Jeg har generelt mer tiltrekningskraft på de som er en god del eldre enn meg, noe som har gjort at jeg har satt noen krav til alder for å anse sjekkingen som positiv. Men en god venninne av meg har vært sammen med en som er 12-14 år eldre enn seg i flere år nå og han er innenfor blant oss, selv om han er eldre. Altså er alder heller ingen generell lov. Likevel vil jeg påpeke at man ofte har mer til felles med folk på sin egen alder, men har man nok felles, så er alder ingen hindring.

Så alder og kontekst er ikke generelle lover, men interesser har også dukket opp som tema: Hva med interesser og utdannelse? Jeg har blant annet datet eller vært i forhold med både en mekaniker, en med master i informatikk, en med master i filosofi og en malemester. Var det mangel på felles interesser som gjorde at det ikke funket i lengden? Ikke godt å si, mellommenneskelige relasjoner er langt mer komplekse enn at man kan peke på én ting som fikk tua til å velte. Det jeg kan være sikker på er at det ikke var utdannelse eller interesser som gjorde at det var greit å bli flørtet med.

Fortsettelse følger…

Gjesteinnlegg: Bylappen

Hvorfor trenger man førerkort for å kjøre bil på brede, opplyste veier, mens man får lov til å tre inn på byens øvrige, og mye smalere og mer kronglete, stier uten videre? Spørsmålet gjør at jeg tar til orde for en ordning der man må oppvise grunnleggende sosiale evner for å få bevege seg fritt innenfor Ring 3. Som mye annen overforenklende sosial teori, tar også denne utgangspunkt i hva man ikke kan, skal eller bør gjøre snarere enn hva som er lov. Jeg illustrerer med noen eksempler. Du ser scenariene for deg:

1) Et lørdagsfullt handlesenter der du selv egentlig ikke har lyst til å være. Du er på vei ned rulletrappa fordi du må handle de tingene det ble umulig å handle i løpet av uka. Bestefar, far og sønn foran deg er høylytte og lukter fjøs. De går av rulletrappa, og stopp! Hvor skal de videre? Det vet de ikke, og dette er stedet de mener det er fornuftig å stoppe for å finne det ut. Med hundre til som kommer rullende inn i løpet av det nærmeste halvminuttet blir de sure fordi det oppstår et press bakfra. Løsning: Har aldri fått by-lappen, og forvises til kurs utenfor Ring 3.

2) Fire venninner, sjekket opp av «kjekkaser» på Fru Hagen for et snaut tiårsiden, nå barnevogntrillende tobarnsmødre i tredveåra, på vei fra en kafé til en annen. Like sikkert som at det er snø på fortauskantene og glatt veibane går disse fire i bredden. Du møter dem, og stopper for å la de passere, men her insisterer jentene, og i irritasjon kjører de over foten din med sine SUV-lignende Trends for Kids-vogner. Beskjeden deres er tydelig: Vi går i bredden. Samfunnssvaret burde være like klart: Inndragning av by-lappen, og forvisning til utenfor Ring 3.

3) Du tar T-banen hjem, og vil komme deg av. Foran døra står det noen som skal videre i samme retning. De tar en slurk av Battery-boksen og trykker intenst på døråpneren når T-banen sakker ned de siste meterne før endelig stopp, og de blir stående foran døra når du forsøker å gå av. Ingen inne i vogna kan bevege seg. De som står ved døra skal av, men utenfor døra kommer man seg ikke for der står tenåringene som har det så travelt. Hvis de virkelig tror at T-banen kjører idet de kommer inn i vogna, er de så dumme at det kanskje bare bør være prikkbelastning på by-lappen, men mest sannsynlig er det at seks uker utenfor Ring 3 med et intensivt oppfriskningskurs er tingen.

Gjesteinnlegg: "Hva skal du bli når du blir stor da?"

Dette er et spørsmål som jeg har blitt stilt ofte i det siste. Eller det vil si, spørsmålet lyder gjerne mer som følger; "Hva har du tenkt å bruke det til?" (Med trykk på ordet "det", og med referanse til min pågående mastergrad.)

En venn av meg fortalte at han pleide å få dette spørsmålet i deres årlige familieselskap 1. juledag. Samtalen med diverse gamle tanter pleide å gå omtrent som følger:

Gammel tante: "Nei, Gud a meg, så stor og røslig denne Brumlemann har blitt da!?"
Venn: "Jo,takk.." (i like måte). (Han påsto at han aldri sa det siste).
Gammel tante: "Jeg har fått for øret at du studerer mediepsykologi eller den slags. Hva blir du da, da??"
Venn: "Hmmm...."

For hva skal man egentlig svare på det spørsmålet når man ikke tar en yrkesrettet utdannelse? Et par ganger har jeg sagt at jeg blir en potet. Altså; jeg kan brukes til alt. Problemet med det utsagnet er bare at det ofte krever en nærmere forklaring, siden det bygger på en intern spøk om faget mitt, som sannsynligvis ville vært morsommere for de som ikke til stadighet spør meg om hva jeg skal bli når jeg blir stor. I tillegg til at det sjelden er gøy å måtte forklare sine egne spøker.

Så jeg lurer på om min nye strategi skal være å si at jeg blir lykkelig? Jeg skal bruke utdannelsen min til å bli lykkelig. Eventuelt til å tjene penger. Eventuelt har jeg faktisk også tenkt å bli en potet. En lykkelig, pengetjenende potet. Noe som i det minste vil kunne skremme personen jeg velger å si dette til, fra å stille meg det samme spørsmålet ved en senere anledning.

Hilsen biologen Ackerman

We live on the leash of our senses. Although they enlarge us, they also limit and restrain us, but how beautifully… To understand, we have to use our heads, meaning and minds… Most people think of the mind as being located in the head, but findings suggest that the mind doesn’t really dwell in the brain but travels the whole body on caravans of hormone and enzyme, busily making sense of the compound wonders we catalogue as touch, taste, smell hearing, vision (Ackerman 1991 i Markham 2007:338).

Gjesteinnlegg: Jeg er ikke singel, jeg er alene.

Siden dette er en singelblogg, akter jeg å benytte anledningen til å fortelle om en alternativ singelverden. Det hele bunner nok i mitt ambivalente forhold til både begrepet singel og til monogame forhold. For meg er begrepet singel sterkt knyttet til sjekking og den evige kampen om å finne denne "ene". Noe jeg har vanskelig med å identifisere meg med. Jeg er for det første ikke spesielt fan av sjekking, eller dating for den saks skyld. Dess flere regler og maler for hvordan jeg skal bli kjent med folk, dess mer uinteressant synes jeg det er. Og bakt inn i begrepet singel ligger det bøttevis med regler.

Jeg tror heller ikke på at det kun finnes én rett person der ute. Jeg tror at den du ender opp med avhenger av flere ting som for eksempel tid, sted og rom. Dessuten tviler jeg på at én person alene kan tilfredsstille alle mine behov. Og et livslangt forhold med kun én person ser jeg på som komplett umulig. Det er alt for mange andre fristelser der ute, alt for mange gode opplevelser til at jeg er villig til å inngå et slikt kompromi som monogami er. Men dersom jeg finner en person jeg fungerer bra sammen med og som kan gi meg spillerom til å ikke være monogam, da kan vi godt holde sammen resten av livet.

I stedet for å kalle meg singel, ønsker jeg heller å bruke begrepet alene (vi er tross alt født alene, vi lever alene og vi dør alene). Jeg føler ikke at jeg er på konstant leting, jeg engasjerer meg fint lite i sjekking og jeg ønsker ikke å finne "the one". Jeg har ulike relasjoner til mange mennesker. Noen har jeg sex med, noen har jeg romantiske følelser for og noen forholder jeg meg asexuelt til. Likevel er jeg ikke "opptatt", som i den monogame betydningen. Jeg er ikke del av et "vi", heller ikke en lukket tosomhet. Jeg er alene.

I skrivende stund har jeg to romantiske relasjoner og en sexuell. De to romantiske bor i hver sin by, i hvert sitt land. Den sexuelle bor i samme by som meg. Jeg har aldri vært fan av romantiske langdistanse forhold, men så fort jeg ikke trengte å være monogam gjorde det meg ingenting. Det gir meg på den ene siden muligheten til å gi slipp på alt annet, være fullstendig oppslukt og nyte hvert sekund når vi er sammen. Mens det på den andre siden gir meg muligheten til å kun fokusere på meg selv når de ikke er her.

Rene sexrelasjoner kan for mange være vanskelig. Jeg tror det handler mest av alt om hvor kjent du er med dine egne følelser. Jeg vet for eksempel utrolig godt forskjellen på det å være betatt, tiltrukket av og forelsket i. Jeg har også erfart at jeg kan være kroppslig, sexuelt og mentalt forelsket i folk. Sexrelasjonen jeg har i Oslo er jeg ekstremt sexuelt forelsket i. Vi har hatt sex i over et halvt år nå. Det er ganske bra jobba i og med at vi ikke har noen andre romantiske følelser involvert.

Det er likevel ikke sånn at ikke-monogame relasjoner ikke forholder seg til regler. Forskjellen fra monogami er at vi ikke blindt adopterer de kulturelle normene for forhold, men at vi i samarbeid setter opp et sett regler som gjelder spesielt for oss. Slik at vi best mulig kan tilfredsstille alle partenes behov. Noen ganger må man gjøre kompromier, andre ganger trenger man nesten ikke snakke om det i det hele tatt. Nøkkelordene er uansett ærlighet og kommunikasjon.

For meg er ikke-monogame forhold frihet og en rivløselse fra kulturens disiplingering av kroppene våre. Jeg navigerer riktig nok innen for et sett av regler, men de nødvendigvis ikke spesielt normative og de føles bra for meg og de menneskene jeg har laget dem med. Ikke-monogami gjør meg dessuten mindre ambivalent og stressa for romantiske relasjoner, fordi det ikke innebærer en tvangstrøye med løfte om evig troskap. Derfor er jeg hverken opptatt eller singel, men alene.

Himmelkunst

Høsten er fin altså <3
Da kan jeg ta på stor jakke, skjerf og votter og slippe magen ut etter en anstrengende sommer.

Som nevnt tidligere lar jeg meg lett bevege av himmelens tegninger og for et par dager siden da jeg var på vei til biblioteket hadde det dannet seg noen fantastiske haugskyer farget rosa ned mot horisonten. Jeg ble stående å se et kort øyeblikk før jeg hastet inn på biblioteket. På vei ut en kort stund etter satt solen litt lavere og en sløret himmel i rosa og gyllent viste seg. bladene på trærne var fantastisk oransje og lyset så vakkert at jeg fikk tårer i øynene og måtte stoppe opp for å ta det hele inn. Noe så nydelig. Jeg har visst blitt en sånn en lettrørt dame. Ordentlig teit, men ganske fint også.

Øve øve, danseskole i morgen

Dansing kommer ikke av seg selv, så her er det bare å 'en to trippelsteg trippelsteg' til fin musikk :)

Student søker selskap i høstmørket

Han jeg ikke kommer i kontakt med på en god måte er mannen fra 3. etasje, heretter kalt Filosofen. Det synes som problemet på mange måter kun er knyttet til relasjonen mellom oss. Det er like som vi sammen gjør det vanskelig å komme i kontakt. Vi, eller kanskje jeg, unngår øyenkontakt når det hadde vært fordelaktig. Hvorfor er det slik? Kanskje jeg skjønner at han ikke er noe for meg? Kanskje jeg er redd han skal finne ut at jeg ikke er noe for ham, slik at jeg unngår å ta kontakt for å slippe å bli avvist?

Her om dagen skrev jeg en lapp til ham hvor jeg inviterte han på kaffe, brettet et flott papirfly som jeg tenkte jeg kunne kaste i hans retning, men siden jeg plutselig fikk litt dårlig tid, så la jeg det bare fra meg der jeg pleier å sitte. Dagen etter hadde vaskemannen stukket av med det og jeg (som sjelden anerkjenner skjebnen) tenkte det var et tegn fra oven. Jeg og Filosofen har ingen fremtid foran oss. Det skal ikke være så vanskelig så tidlig. Ikke at jeg tror jeg hadde kastet papirfly til ham uansett, men det var en symbolsk handling om at jeg skulle ta initiativ, men som så ble avlyst.

En relasjon som både ligner og skiller seg fra denne er den jeg har til han eksterne studenten som sitter på lesesalen i helgene. Jeg tror vi kan kalle ham Høyremannen, han er en sånn en skjortetype. Vi treffes ikke så ofte, men i motsetning til filosofen tar han kontakt og prater og stiller interesserte spørsmål. Ikke en eneste gang har jeg vurdert å sende papirfly. Venner på facebook har vi også blitt.

Hvilke krav kan man stille til folk for at de skal telles som interessante? Må de være på facebook? Må man komme i prat med dem? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har hatt avstandsforelskelser som bare varer og varer og som ikke jeg ikke blir det minste utålmodig av at ikke blir til noe. Slike lyser opp hverdagen når de dukker opp på kafeen eller i kantina, eller leser avisen ved administrasjonsdisken. Men andre relasjoner blir jeg langt mer utålmodig av at ikke utvikler seg. Hvorfor har man ulike forventninger til relasjonene? Hvorfor er relasjonene til de jeg syns er spennende så ulike? Hva er forskjellen på Høyremannen og Filosofen?

Papirfly eller flaskepost?

Hvordan kommer man i kontakt med folk man ikke vet navnet på, ikke har nummeret til, ikke er venner med på facebook eller de rett og slett ikke befinner seg på facebook? Jada, det er nok en døende art, men hvordan gjør man det, liksom? Man kan jo gå bort til personen og si noe slikt som: Du er ikke litt kaffetørst? Blir du med på kafeen en tur?

Hvorfor fremstår slike alternativer som umulige? Det er vel både psykologiske og sosiale faktorer som spiller inn på slike forhold, slik som mangel på mot, mangel på selvtillit, usikkerhet rundt svaret man kan komme til å få. Eller det kan være at det ikke passer deg i de sosiale kontekstene man møter disse menneskene å spørre om noe slikt.

Finnes det kommunikasjonsformer som ikke er like skremmende som ansikt-til-ansikt samhandling? Kanskje man kan bruke papirfly eller flaskepost? Problemet da er  ¹forespørselen kommer ikke frem til den intenderte mottakeren, samt hvordan skal den andre personen respondere? Eller et helt opplagt motargument:  ²man kommer til å fremstå kanskje mer eksentrisk enn man liker å fremstille seg selv.

Fortsettelse følger…

Brillefrøken II, en liten oppklaring

Jeg har en venninne som har tatt et fag om optikk (tror jeg det var) og her kommer en liten redegjørelse fra den kommende doktoren: - 0.5 (dioptrier) betyr at... ja, først trenger vi en definisjon:

En dioptrie er

• FORMEL: dioptrie = 1 / f

der f er fokuslengden til linsen du har i øyet.

Når man har perfekt langsyn sier man at fokus er uendelig langt unna øyet.
Altså: dioptrie = 1/ uendelig = 0.
Når din dioptrie er -0.5, betyr det redusert fokusevne, og at ditt fokus er 2 m unna øyet ditt.

• f = 1/dioptrie = 1/0.5 = 2 (Minus eller pluss står for konveks eller konkav linse).

Brillefrøken

Etter 5 år på skolebenken ser jeg stadig dårligere på avstand, så i dag var jeg innom optiker Rune og tok en synstest, ganske ubehagelig, forresten. Syns jo ikke jeg ser noe særlig i det hele tatt og pleier å bryte ut 'jeg ser INGEN TING!' med jevne mellomrom, men Rune gav meg en lapp hvor det stod -0.5… Det betyr at jeg ser ganske godt til svaksynt å være. De som ikke trenger sterkere briller enn dét bruker dem etter behov, sa Rune. I motsetning til… tenkte jeg. Nok om det.

Så var det en runde i butikken for å se hva han kunne by på. Jeg startet det hele med å si at jeg ikke er svensk og at jeg ikke klarer å 'pulle off' de kuleste brillene, noe som førte til at jeg nesten ikke fikk sett noe jeg likte. Det ene kjerringbrilleparet etter det andre. Skjønte at jeg ikke kom til å finne noe særlig der, så jeg gikk etter ikke lenge, når Rune virket lei. Fikk med meg to par briller til hjemlån 'for å få tilbakemelding hjemme' som han sa. 

Vanskelige greier, dette med å velge hva man skal ha i ansiktet. Syns liksom det er vanskelig å finne en kul t-skjorte, men den kan man jo legge innerst i skapet når man innser at den ikke egentlig var så…

Fordommer går alle veier...

Er ikke så godt å si hvem som tar feil... Jeg tror kanskje begge har rett

Sukk...

Er det ikke vakkert, dere? Kjenner på meg at om mine venner fortsetter å ta så vakre bilder av himmelen så ender de opp her alle sammen! Jeg er alvorlig svak for kunsten himmelen lager selv hver dag, blir stadig stående å se opp.

Deilig optimisme kanskje...

Travel travel, men ingen reise...

Veilederen min* sier det er in å være travel. Buzzy is the new black liksom. Er man ikke travel så regnes man rett og slett ikke med. Med dét kan jeg si jeg har en svært så trendy timeplan og noen av vennene mine er rett og slett trendsettende! Doktorgradsstipendiater, noen som er nye i arbeidet sitt, en hel drøss med møteløver og kun et fåtall som kan ta ting på sparket. Med det vil jeg si at nå er det vel snart så mange som er in at det er på tide at det degraderes til ut. Om det blir in ha god tid, så vil kanskje færre av oss dø av hjerteinfarkt innen vi fyller 40. *håpe håpe*

*Ja, jeg er jo masterstudent, så da har jeg veileder, jeg har til og med en biveileder.

Trykk her for reisesang.

Flotte høsthimmelen :)

Dansesjarmører

I 6 uker har jeg nå fulgt et svingkurs for nybegynnere. De første ukene var det fryktelig klønete, men nå begynner det å ta seg veldig opp. Gutta lærer seg å føre og jeg lærer meg å ikke bestemme alt mulig, men heller la meg lede (veldig behagelig faktisk :) ). Mange har nå falt fra og det er tynnere i rekkene. Merker plutselig hvor godt sjekketriks det er å kunne danse altså. De trenger ikke være så veldig høye, mørke og mystiske for å nå frem liksom. Bare nevner det…

Hør på denne :)

søndagsinspirasjon

spill den høyt, gjerne på ipoden på øret <3 trykk her

Statusoppdatering

Etter en hektisk sommer med alkohol og drama i sentrum har jeg falt til ro i høstmørket. Kun ved få anledninger møter jeg potensielle mennesker å date og det er da jevnt over ikke på steder man kan komme til å flørte åpenlyst. Jeg har også sluttet å gå på by’n for å få oppmerksomhet, men heller noe som ligner kafébesøk med venninner, bare på pub.

Likevel så har jeg hønk som sitter på lesesalen i 3. etasje (jeg sitter i 2. etasje) som jeg kan nyte synet av når vi tilfeldigvis møtes på pauserommet (jeg har en tendens til å hente meg te så ofte nå at jeg har måttet bytte til koffeinfri sådan for ikke å dehydreres fullstendig). På søndager er det også en ekstern student som sitter på lesesalen jeg pleier å sitte på (hans lesesal er stengt på søndager) som jeg faktisk har kommet i prat med. Veldig hyggelig type, men på en sånn ’seriøs og høyrestemmende’ måte. På jobb har jeg en litt annen relasjon med en som brutalt avviste meg i sommer. Han er ikke spesielt noe som helst, men en artig type som jeg håpet jeg kunne kline litt med på julebordet. Han har nok et litt ambivalent forhold til flørtingen min. Han overser meg og gir meg oppmerksomhet annenhver gang. Tror ikke det har slått ham at jeg ikke er forelsket i ham, men kun ser på ham som underholdning. Mennesker… vi er nok litt selvsentrerte innimellom.

Det var historien om de jeg syns er spennende i min hverdag. Fint utvalg til tross for at jeg har gått i hi for vinteren, er det ikke?